Fusjon - et galt virkemiddel

Arbeidsdeling i samråd med departementet må til for å være rustet i den økende internasjonale konkurransen. Utvalget retter søkelyset mot særlige problemområder: konkurrerende fagmiljøer med mastergrader og doktorgrader med utydelige fagprofiler, svak rekruttering og sviktende kvalitet, for små når det gjelder forskning, og med beliggenhet som ikke frister dagens og morgendagens urbant orienterte studenter.Ingen av de svakheter som er beskrevet, treffer de selvstendige kunstutdanningene: Kunsthøgskolen i Bergen, Kunsthøgskolen i Oslo og Norges musikkhøgskole. Likevel trekkes disse med i forslag om dramatiske endringer.

Sår mistro.

"Litt vitenskapelig innflytelse kan vel ikke skade." Dette argumentet har i mange år vært brukt til å så mistro til kunstutdanningenes faglige basis, og synes å ligge bak også her: "I dag er den akademiske produksjon ved de to kunsthøyskolene lav." Denne tilsynelatende svakheten vil fusjon med kvalifiserte universiteter kunne avhjelpe: "Innlemming av kunstutdanningene i et mer tradisjonelt universitet vil kunne gi nye muligheter med hensyn til utvikling av FoU og forskerutdanning". I lov om høyere utdanning er kunstutdanningenes særegne ansvar for kunstnerisk utviklingsarbeid, likestilt med forskning, klart uttrykt. Det er her de viktige utfordringene ligger for oss. Med utgangspunkt i kunstfagenes egne metoder og diskurser bidrar kunstnerisk utviklingsarbeid til å drive fagfeltene fremover. Siden 2003 har ti høyere kunstutdanninger i fellesskap drevet det nasjonale Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid, på nivå med de norske doktorgradsprogrammene. Med etableringen av stipendprogrammet gjorde Norge et valg for å styrke de kunstneriske fag, som blir lagt merke til rundt i Europa.Norsk kunstutdanning er eliteutdanninger, rettet mot praksis som profesjonelle kunstnere. Det er hard konkurranse om studieplassene. I noen grad konkurrerer flere utdanninger om samme søkere, men søkertallene er likevel stabilt høye og gir institusjonene mulighet til å velge de beste. Konkurransen er viktig, slik at ikke fagmiljøer har monopol og studenter kan velge mellom ulike faglige innfallsvinkler. Undervisningen foregår med mindre studentgrupper og tett oppfølging, og gjennomføringen er eksepsjonelt høy. I fagpersonalet er det høy prosent med førstekompetanse. Rekruttering av fagfolk skjer internasjonalt, og det er et stort innslag av dagsaktuelle gjester. Den internasjonale kontaktflate er stor. Selv om utvalget starter med at "For kunsthøyskolene er de faglige gevinstene ved sammenslåing mindre opplagte," ender de med at "kunsthøyskolene som de vitenskapelige høyskoler bør omfattes av en prosess som leder frem til større institusjoner". Hvorfor er konklusjonen at noe må gjøres med oss, når problembeskrivelsen ikke treffer? Våre faglige forhold er ikke analysert nærmere, fordeler og ulemper ved stordrift sammenlignet med dagens situasjon er ikke drøftet, menneskelige og institusjonelle kostnader ved arbeid med fusjonering er ikke drøftet og antagelsen om at større institusjoner vil skape større faglig synlighet i internasjonal sammenheng er ikke drøftet. Vi mener at kunstutdanningen vil bli svekket om de selvstendige institusjonene legges inn i universitetene.