Uskyldig dømt. Fritz Moen-saken var historien om en borger som uskyldig ble dømt for to drap. En ukebladjournalist kjempet gjennom nesten ti år før politi, påtalemyndighet og rettsvesen måtte se i øynene at man ikke lenger kunne hevde at bevisene mot Fritz Moen holdt vann. Den offentlige granskningen ledet av jusprofessor John Henry Mæland er nådeløs mot aktørene. I Stortinget vurderer som kjent våre øverste folkevalgte mulig riksrett mot tre dommere i vår Høyesterett. Da spillet var over, kom også justisministeren ut og gråt sine modige tårer.

Klarte ikke å få dømt.

Å gråte over døde mennesker er jo også ganske billig moro - eller skulle vi si folkeforførelse. De mer skeptiske vil spørre seg om hva Fritz Moen-saken egentlig har lært både vokterne og de tårefylte gråterne i rettsstaten.La meg forsøke å besvare dette spørsmålet med en annen sak. "Bjugn-saken" er historien om Ulf Hammern - en mann staten ikke klarte å få dømt for overgrep mot ti jenter i barnehagen der han arbeidet. Vi har kanskje forsont oss med at saken helt fra begynnelsen av hadde betenkelige sider, men hvorfor var det under etterforskningen ingen som stanset - bare et lite øyeblikk - og spurte om det som pågikk var forsvarlig og veloverveid: At det var umulig å begå overgrep bak pappvegger med tilhørere i naborommet som ikke hørte noe.

Krenkelse av rettssikkerhet.

Det var neppe en pryd for rettsstaten at barneombud Trond-Viggo Torgersen, selv lege, i sin antatt egen iver etter popularitet, med brask og bram og pressen som reisefølge ankom Bjugn, møtte det lokale hjelpe-
apparatet og foreldrene - og fastslo overfor pressen at barna var utsatt for seksuelle overgrep - før han returnerte samme kveld.Å annonsere den siktedes skyld allerede på etterforskningsstadiet er standrett - en åpenbar og svært alvorlig krenkelse av grunnleggende rettssikkerhetsgarantier vi alle skal verne om. Men ingen ytret seg. Og kanskje mest tankevekkende av alt: Hele bygda visste at Ulf Hammern ikke var noen mann som dyrket seksuell omgang med barn. Han levde et ordnet liv i et ordnet ekteskap og hadde tre sønner. Men i rettsstaten tiet alle da retten skulle skje fyldest.

Gått igjennom på ny.

Justisministeren gråter ikke for slikt i ettertid - angeren har sine grenser. Men også i Bjugn-saken har det skjedd nye ting som bør vurderes. Ulf Hammern engasjerte meg i desember 2005.Våren 2006 engasjerte jeg to verdensledende, amerikanske medisinere, professorene Astrid Heger og Joyce Adams, som på ny har gått igjennom påtalemyndighetens gamle vinnerbevis. Bildene av underlivet på de jentene som man fryktet var blitt seksuelt misbrukt.

Helt normale.

Deres faglige konklusjon er entydig og klar: De medisinske bildene viser underliv som er helt normale. Det er ikke holdepunkter for å hevde at noen av jentene har vært utsatt for overgrep. De to professorene er entydige og faste.Dernest sier de at allerede på tidspunktet da Bjugn-saken gikk sin første runddans i rettsvesenet - fra 1992 - hadde man medisinsk kunnskap som skulle ha ledet til den samme konklusjonen som den Heger og Adams trekker i dag.

Tok seg ikke bryet.

Det sier vel mye om den sakkyndigheten påtalemyndigheten påberopte og skjøv foran seg under rettergangen. Det sier vel også svært mye om det øvrige arbeid og aktørene som ikke tok seg bryet verdt med å ivareta Ulf Hammerns - som vårt alles - krav til rettferdig rettergang. Den andre store hendelsen i saken - som kom opp i januar 2007 - er at en psykisk utviklingshemmet mann har innrømmet at han har begått straffbare handlinger i forhold til noen av barna i Botngard barnehage - der Ulf Hammern jobbet. Er det da andre alternativer enn å klarlegge om det var denne mannens handlinger som skapte mistanken mot Ulf Hammern?

Purringer hjalp ikke.

Politiet i Sør-Trøndelag gjorde intet - purringer hjalp heller ikke. Intet skjedde før jeg ble kjent med dette i juli, fikk sikret bevis og tilskrev riksadvokaten - og igjen måtte jeg purre for å få aktivitet. Status i dag er at politiet, ordensmakten, har besluttet ikke å iverksette etterforskning av denne mannens handlinger. I politiet, som i andre deler av det offentlige maktapparat, er tydeligvis holdningen at man - med argumentasjon blottet for relevans og saklighet - bevisst søker å unngå Bjugn-sakens oppklaring, Det er for meg ingen ny oppdagelse. Fra mitt arbeid blant annet for fetteren i Birgitte-saken kjenner jeg godt til disse krefter og holdninger.

Ikke tjent med sannheten.

Det er mange personer som i dag er i høyeste posisjoner i kongeriket, som ser seg tjent med at sannheten ikke kommer frem. Da er det viktigere å motarbeide en aktiv advokat og hans hjelpere. Noen føler seg til og med så presset at mottrekket er å harselere og på det groveste krenke meg. Det er ikke noen myndighet som griper inn. Og barneombudet gjør det selvsagt heller ikke. Man må jo passe på nettverket sitt. Da melder spørsmålet seg: Er det lærdommen fra Fritz Moen-saken vi nå høster eller er det noe annet? Jeg er ærlig og skal erkjenne: Jeg er altså advokat for Ulf Hammern, og dette er et partsinnlegg.

Nesten død sak.

Kanskje er det ikke god skikk - i borgerskapet - å argumentere en sak som bare er nesten død i mediene. Men jeg mener jeg har gode grunner for det, og Ulf Hammern har i hvert fall gode grunner.Til gjengjeld kan vi gi et annet løfte: vi skal ikke gråte for åpen mikrofon når justisministeren må innrømme at rettsstaten har sviktet fullstendig også i denne saken. Da skal vi overlate arenaen helt til justisministeren. Begjæring om gjenopptagelse av domstolsavgjørelsen som Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg enstemmig har fastslått er krenkelse av Hammerns minsterettigheter, regulert i Menneskerettighetserklæringen, motsetter Storberget seg.I statens tilsvar til min begjæring påstår regjeringsadvokaten, nok en gang, at saken skal avvises og staten frifinnes - fordi kravet er foreldet. Hammern er uten ansvar for at tiden er gått.

Første etappeseier.

Vi har vunnet første etappeseier i vårt maratonløp mot staten og justisminister Storberget. Lagmannsretten besluttet på tampen av 2007, enstemmig, at muntlige forhandlinger aksepteres. Den 14. og 15. april møter Hammern og jeg godt forberedt i Trondheim tinghus.Vi har allerede varslet justisminister Knut Storberget (Ap) at han er ønsket som vitne. Regjeringsadvokaten kjemper for tiden en aktiv kamp for at Storberget skal slippe å møte - unngå å måtte svare på de ubehagelige spørsmålene han som andre vet jeg vil stille. Kampen for rettssikkerheten - for Ulf Hammern som andre - fortsetter.