Uavhengig av kjønn. Den mest stressende situasjon for et lite barn er lengre tids fravær av den foretrukne omsorgspersonen, det være seg mor eller far. Sannsynligvis pga. den psykologiske nærhet som skapes ved amming, er mor den foretrukne for de fleste barn i seks måneders alder. Det har som regel ingenting med foreldrekompetanse hos den ene eller andre forelderen å gjøre. En mann kan være like mye eller like lite empatisk, innlevende og tålmodig med et spebarn som enhver kvinne. Slike egenskaper er selvfølgelig kjønnsuavhengig.

Biologisk basert.

Men barnet har også noen biologisk baserte tilknytningsbehov. En seks måneder gammel babys preferanse for mor har de fleste babyforeldre opplevd, selv om både mor og far har tilbrakt like mye tid sammen med barnet.Man ser det kanskje tydeligst når babyen er trett, syk eller redd. Spesielt i slike situasjoner blir barnets tilknytningsadferd aktivert, det søker trøst og lindring fra den forelderen som det er mest tilknyttet til. Og i de fleste tilfeller vil dette være moren.Vi vet ikke, men trolig på grunn av barnets begrensede kognitive kapasitet er det vanskelig å ha to ting i hodet samtidig. Barnet danner et tilknytningshierarki, dvs. det vil alltid være én som er mer foretrukket enn den andre, sjelden vil det hos et så lite barn være like mye mor som far.

Utrygg tilknytning.

Et barns tilknytningsbehov er biologisk basert, men den tilknytning de utvikler er et ganske skjørt system. Noen barn danner en utrygg tilknytning til en eller begge foreldre. Årsaken til at et barn blir utrygg i sin tilknytning kan henge sammen med foreldrekompetanse, eller at det har vært for hyppige og for lange fravær fra den foretrukne tilknytningspersonen. Det er påvist i mangfoldige forskningsstudier at en utrygg tilknytning utgjør en risiko for psykososiale vanskeligheter senere. På samme måte vil en trygg tilknytning virke beskyttende, slik at små og store påkjenninger ikke begrenser barnets livsutfoldelse i for stor grad. Ved å tvinge frem et skifte i barnets foretrukne omsorgsperson både én og to ganger i løpet det første leveåret, setter man barnets gryende utvikling av en trygg tilknytning på strekk. Da tar man for gitt at et så lite barn har en robusthet og fleksibilitet i preferanse av en omsorgsgiver, og det har det ikke.

Farlig å stresse.

Hvis den langsiktige intensjonen er god, nemlig at mor og far skal være like mye sammen med barnet, er det så farlig om man stresser en baby litt i en overgangsfase? Svaret på dette spørsmålet er entydig ja, av to grunner: 1) gener og 2) stress.

1)

Det finnes barn som er genetisk mer robuste, og det finnes sårbare barn. Når barn er under ett år, er det ikke så lett for noen å vite om de er det ene eller det andre. De vi vet er at 1/3 av oss fødes inn i verden med en gensammensetning som gjør oss disponert for en psykisk lidelse. Det er forhold i omgivelsene og oppveksten, særlig den aller første levetiden, som er avgjørende for om disse genene blir aktivert. Forekomsten av psykiske plager hos både barn og voksne øker. Vi vet ikke hvorfor. Alene fordi vi ikke vet, bør vi ikke eksperimentere med det som er en kjent risikofaktor, nemlig en utrygg tilknytning hos de små.

2)

Stresshormonet kortisol er en indikasjon på at man er stresset og det aktiveres svært raskt hos spe- og småbarn. Allerede når barn er tre- fire år gamle, har de lært å håndtere stressende situasjoner slik at kortisolnivået ikke stiger like raskt.

Endringer i hjernen.

Vi vet i dag at varig forhøyede kortisolverdier hos barn, sannsynligvis under ett år, kan medføre varige endringer i hjernen. Dette betyr at barn under ett år er svært dårlig utrustet til å håndtere stress, det "slår mye hardere inn" enn hos eldre barn og voksne. Som ansvarlige voksne må vi sørge for å minimalisere det som forskning har vist oss utgjør en risiko for barn. Risikoen er en for tidlig eller for hyppig utskiftning av barnets foretrukne omsorgsperson, enten det er mor eller far, som igjen kan skape stress hos barnet i en sårbar fase.