Bitter ettersmak. Bokens onde, grusomme og kyniske morder var "schizofren", noe en drapsmann selvsagt kan være - like gjerne som nordlending, kunstmaler eller diabetiker. Problemet med Lindells bok er imidlertid at de makabre drapene begrunnes med morderens psykiatriske diagnose. Når diagnosen schizofreni blir selve nøkkelen i en bestselgende kriminalroman, medfører det spredning av et stigma som nok en gang rammer mange tusen psykiatriske pasienter.

Årsak til massemord.

Pasienter, pårørende og fagmiljøet (!) har stilltiende tålt bruken av ordet schizofreni som folkelig betegnelse på dobbeltspill, selvmotsigende tvetydighet og annen brist på moral og åndsevner. Men når sykdommen schizofreni anvendes som virkemiddel i underholdningslitteraturen, og i særdeleshet som årsak til massemord, bør det reageres på etisk og faglig grunnlag. Mange schizofrene lever med en selvfølelse som allerede er høvlet til bunns, prisgitt tvangsregimer, pliktig medisinering, samfunnets mistenksomhet, tomme dager og en uutholdelig ensomhet. Men vi som har hatt anledning til å leve nær inntil pasientgruppen vet at dette ikke er hele virkeligheten.Blant schizofrene kan vi finne de største begavelser, kunstnerisk og intellektuelt. Jeg har sett et pågangsmot, en utholdenhet, en lojalitet og en empati som ellers ikke er noen selvfølge i det sosiale liv. Denne livskraften må hegnes om, ikke torpederes.

Lite felles.

Lesere med faglig innsikt (det er nok de færreste) vil forstå at Honningfellen s morder er en psykopat med ekstreme karakter- og personlighetsforstyrrelser i tillegg til en ubehandlet psykose. Forfatteren gjør et forsøk på en slik "utvidet" diagnostisering. Men denne typen har lite til felles med de psykiatriske pasienter jeg kjenner.Schizofrene er ålreite folk.