God film.

Norske filmskapere mangler tydeligvis interesse for sitt eget medium, og det kommer til uttrykk ved at de lager filmer som ikke når opp til de to litteraturviternes krav til en "god" film. Det kan virke som de foretrekker filmskapere (som Cassavetes) som med lite penger og billig utstyr lager sterke, personlige filmer. Publikumsappell og underholdningsverdi spiller ikke inn i ligningen. Vi snakker kunst.

Film er underholdning.

Det er opplagt at dette handler om smak og behag, men kanskje enda mer om penger. Filmfondet skiller seg ikke vesentlig fra andre kulturfond. Når de spytter penger inn i et prosjekt, forventes det en viss kulturell uttelling. Men å likestille kulturell uttelling med "kunstnerisk" film, er en forenkling. Film er underholdning. I større eller mindre grad, greit, men et underholdningselement har vært der siden filmens barndom. Georges Méliès' optiske eksperimenter i filmens barndom var nærmest for tryllekunster å regne, mens Thomas Edison på den andre siden av Atlanteren viet seg til sirkusartister, eksotiske dansere og boksekamper mellom menneske og kenguru.Europeisk film utover århundret elsket sitt publikum. I Panserkrysseren Potemkin (1925) ville Sergei Eisenstein forsvare den russiske revolusjonen ved å vise tsarveldets urettferdigheter. Spenninger bygges opp og utløses på en måte som ikke skiller seg i vesentlig grad fra hvordan det stadig gjøres i Hollywood.

Utover 30- og 40-tallet ble genrefilmer stadig viktigere. På verdensbasis tjente Hollywood mye på at Europas filmbransje lå brakk både under første og annen verdenskrig. Western, gangsterfilmer og musikaler viste seg stadig mer populære, og dermed lettere å selge og eksportere. Dette var genre som ble adoptert av de fleste europeiske land. På 50- og 60-tallet vokste imidlertid en motbevegelse frem. Filmen ble på mange måter intellektualisert gjennom filmskapere som Godard og Truffaut, og amerikanske arvtagere som Arthur Penn, Dennis Hopper og ja, John Cassavetes. Men selv disse filmskaperne laget i all hovedsak filmer med en viss publikumsappell. Deres eksperimenter var hovedsakelig formale. Her hjemme er Anja Breiens Hustruer (1975) nok det best kjente eksempelet i denne perioden. Men tross en fragmentarisk stil og sterke innslag av improvisasjon, er filmen full av humor og større eller mindre publikumsfrieri.

Skivebom.

Jeg mener ikke å hevde at all film på død og liv skal være et knefall for publikum. Men Drevon og Hornes krav er elitistiske og bakoverskuende. Det blir som å hevde at all god musikk er klassisk musikk, eller at det ikke er skrevet en god bok på hundre år. "Lag én god film!" er en skivebom, og det er synd. Norsk filmbransje har mange problemer å ta tak i, og de kan ikke alle løses ved at Filmfondet kaster penger på folk, slik det later til at Trond Giske tror. Problemene løses ikke bare med penger, men med dristigere satsinger og nytenkning.