Det er tid for klarere språkbruk. Hvordan kan to teatersjefer på landets hovedscene, Nationaltheatret - samlet over 16 år ved roret - være fornøyd med tre oppføringer hver av ny norsk dramatikk? Til sammen seks oppsetninger i samme periode! Det utgjør 5- 6 prosent av alle oppsatte stykker for hver av dem på samme scene. Hvis jeg skulle fristes til å benytte den interne forlagsretorikken, så ville vi kalle prestasjonen med ironisk snert "for en ubegripelig slapphet". Andre jeg kjenner ville kalle nivået for en "liten skandale"! Og dertil - har de to ærede teaterledere knapt nok skapt en eneste ny norsk dramatiker som er verdig teaterets hovedscene - sett med deres øyne! Ydmykhet for oppgaven ville kledt uttalelsene. Hvor blind kan man bli - innen et statlig beskyttet virkefelt? Skal filmmiljøet fullstendig ta innersvingen på teaterlivet?

Ny holdning - ny forståelse?

Jeg etterlyser en annen holdning og satsningsvilje og evne til å se mulighetene med det norske på spilleplanen - kunstnerisk som økonomisk. Det tar tid å utvikle det nye, men ny ledelse må i det minste starte og gå sterkt videre. Det er mange talenter å bygge på i norsk litteratur. Det er mitt utgangspunkt at god, ny norsk samtidsdramatikk vil gi storscenene fornyet kunstnerisk og publikumsmessig appell (og med sunn økonomi som følge). Det nye norske kan gjøres til publikums- og offentlige attraksjoner for storscenene, slik forlag og film lykkes med sine norske forfattere og "utgivelser". Det lille som skjer av ny norsk dramatikk, foregår i praksis på de mindre scenene. De omtalte teatersjefer på National har gjort så mye bra i hver sin periode for norsk teaterliv at jeg ikke vil fremføre personkritikk, men lar fakta peke på en skjevhet som må rettes. Det går om storscenenes selvberging - deres appell og attraksjon og derved om evnen til å nå et ungt publikum. Teatrenes arbeid med det norske har dessuten en symbolverdi langt utover den isolerte forestilling.

Høyere ambisjoner? Nye mål?

For ikke å bli forbikjørt av ulike visuelle uttrykksformer må teatrene forstå sin utsatte rolle langt bedre enn de gjør i dag. Og for meg som forlegger synes veien åpenbar. Hele feltet fra biscene til hovedscene må snarere kunne fylles med langt mer appellerende ny norsk dramatikk.Den visuelle filmverdenen kan lett oppfattes som mer ungdommelig. Den har et enda bredere kanalfelt for sine nedslag - fra kino, via TV, DVD, mobil til nettvisning i utallige varianter. Hva virker best som kunst på et norsk publikum - og deres sosiografer - alder, velstand og urbaniteter? Skal teateret blant annet være en annerledes motvekt mot den hyppige voldsunderholdning i de visuelle medier - og med appell? Ja, selvsagt. Det også - og et sted for kunstnerisk opplevelse, ro og fordypning.

Virkelighet under endring.

For å forstå nødvendigheten ved det norske må repertoarenes sammensetning gjennomtenkes med en helt annen profesjonell intensitet og systematikk enn det som gjøres i dag. Dagens medievirkelighet gjør teatrene langt mer konkurranseutsatt enn de har villet erkjenne.Medievirkelighet, rammer og trender endrer seg ustoppelig og med større tempo enn noensinne - både for opera, film, forlag og teater. Men mye ligger fast. Oppføringer av det internasjonalt nye, det klassiske utenfra og hjemmefra og det nye norske må alle være der. Det er vektleggingen jeg vil til livs. Vi må sikre en langt kraftigere og profesjonell stamme av dramatikere med nærhet til et allsidig publikum. Det nasjonale moderniserer og skaper aktualitet og appell ofte mer enn det beste, så sant det er skapt og fremført med kunstnerisk talent. Det er en slik ambisjon den norske samtidsdramatikken må strekke seg etter. Vi lykkes godt med skjønnlitteraturen. Vi ser allerede at ny norsk filmsatsning fører til fornyende friskhet. Nye rammer er skapt for filmen, og deres selvforståelse skaper ny vitalitet.

Tverrgående samarbeid?

For igjen å henvise til forlagsretorikk - vi kan aldri tillate oss et hvileskjær. Hovedansvaret for å utvikle teaterprogrammer må ligge hos teatrene. Forlagene kan i større grad åpne for utgivelse av flere skuespill. Bare vissheten om det mulige vil virke appellerende. Utgivelse som bok bør skje i tett kontakt med teatermiljøene og fortrinnsvis først når lansering skjer eller når et stykke er antatt som spilleklart? Videre - forlagsredaksjonenes kompetanse kan komme teatermiljøene til gode ved søk etter skrivetalenter. En tettere kontakt vil åpne for råd, for eksempel om aktuelle romanverk som er velegnet for dramatisering. Fra teaterhold må det gis markante signaler om økte ambisjoner og at talenter aktivt stimuleres til skriving - gjerne på oppdrag. Manusarbeidet bør underkastes prosesser som utvikler forfatteres kompetanse og kunstneriske nivå. Slikt skjer. Men nok? Dramatikerskoler kan etableres ved hovedscenen og ved andre storscener?Det selvfornøyde gir stagnasjon, mens utålmodighet, virkelighetsforståelse og ambisjon gir åpning for ny norsk samtidsdramatikk. Temaet er så sannelig debatt verdt.