Svak lovtekst. Regjeringens forslag til antidiskrimineringslov for mennesker med nedsatt funksjonsevne, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, er blitt så svak når det gjelder krav om universell utforming at vi risikerer at det går svært mange tiår før Norge er tilgjengelig for alle og der mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke lenger blir diskriminert. Syse-utvalget, der jeg var medlem, utredet lovforslaget, og la stor vekt på at manglende tilgjengelighet i praksis er det største hinderet for at mennesker med nedsatt funksjonsevne i dag kan delta i samfunnet på like linje med andre.Resultatet er diskriminering, og dermed brudd på menneskerettighetene.

Ville ha tidsfrister.

Derfor foreslo utvalget å styrke den rettslige stillingen til universell utforming og å innføre tidsfrister for både nye og eksisterende bygg, anlegg og uteområder. Et mindretall foreslo at dette også skulle gjelde transport og informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Utvalget foreslo også at selve bestemmelsen skulle være en del av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, for å understreke sammenhengen med diskriminering og brudd på menneskerettighetene.

Enklere for alle.

Universell utforming betyr at hovedløsningen skal utformes slik at den kan brukes av flest mulig uten spesiell tilpasning. Nødvendig for mange, nyttig for alle. Heiser, lave terskler og skrå fortauskanter er nødvendig hvis du bruker rullestol, men også enklere med roller blades, barnevogn og rullator. Teksting på kino og TV er bra for alle, og nødvendig for dem som hører dårlig. Ingen får et dårligere tilbud av informasjon over høyttalerne på kollektivtrafikken. Men det er nødvendig for svaksynte.

Likestilling hindres.

Den eksisterende plan- og bygningsloven (PBL) har lenge hatt bestemmelser om tilgjengelighet. Dessverre har det ikke hjulpet, først og fremst fordi dagens lov mangler tidsfrister og har vid mulighet for dispensasjon. Regjeringen følger opp Syse-utvalgets forslag om å ta kravet om universell utforming inn i formålsparagrafen i forslaget til ny PBL. Det er bra, men holder ikke. Den største svakheten ved Regjeringens lovforslag er at de ikke setter krav om tidsfrister til når eksisterende bygg, anlegg og uteområder skal være universelt utformet.Når Regjeringen velger en "skrittvis og prioritert" tilnærming der det skal prioriteres hvilke bygg som skal oppgraderes og når de skal være universelt utformet, betyr det i praksis at arbeidet med universell utforming blir fragmentert, og slett ikke prioritert.

Fortsatt uforutsigbart.

Med Regjeringens forslag vil det fortsatt være helt uforutsigbart når og hvor du støter på en hindring. Det betyr at mange av oss fortsatt må bruke utrolig mye energi på å få tilgang på informasjon, tjenester og tilbud som andre tar som en selvfølge.Regjeringen stiller heller ikke absolutte krav til universell utforming, men vil at hvert prosjekt skal kunne vurderes ut fra om tiltaket vil medføre en "uforholdsmessig byrde". Det betyr for eksempel at kostnader av en viss størrelse vil kunne gi dispensasjon fra kravet. Syse-utvalget ville bare ha en slik bestemmelse frem til tidsfristene trådte i kraft, men Regjeringen har altså ikke en slik avgrensning. Dette bidrar også til en svært fragmentert og uforutsigbar tilnærming til universell utforming, og er klart i strid også med Soria Moria-erklæringen, der løftet var "en lov mot diskriminering av funksjonshemmede og forpliktende tidsplan for tilgjengelighet".

Oftere på kafé.

Regjeringen trekker særlig frem bygg der det blir gitt obligatoriske eller grunnleggende offentlige tjenester som viktige å prioritere, selv om de ikke setter tidsfrister her heller. Det høres kanskje tilforlatelig ut, siden det selvsagt er spesielt viktig at skoler er tilgjengelige for alle. Men min egen erfaring er at jeg går adskillig sjeldnere på trygdekontoret enn for eksempel kafé, butikk eller kino. For å understreke at manglende tilgjengelighet handler om diskriminering, forslo Syse-utvalget at en dispensasjon fra kravet om universell utforming skulle kunne klages inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet. Dette går Regjeringen imot, og begrunner det med at det blir uoversiktlig siden andre dispensasjoner behandles av fylkesmannen.

Retter på billigsalg.

Regjeringen argumenterer med at det er for store kostnader med å kreve universell utforming av hovedløsningen i alle eksisterende bygg, anlegg og uteområder. Norsk institutt for by- og regionsforskning anslår at universell utforming av alle eksisterende publikumsbygg vil ha en kostnadsramme på mellom 14,3 og 23,4 milliarder kroner, siden nesten ingen er det i dag.I tillegg kommer kostnadene ved arealtap på 1,3 milliarder kroner. 40 prosent av dette er offentlig eid. Samtidig tror Samferdselsdepartementet at det vil koste oss fra 19,6 til 61,6 milliarder å oppgradere busstopp, gang- og sykkelveier, jernbane- og T-banestasjoner til universell utforming.

Ikke nok midler.

Masse penger? Absolutt. Men selv om vi legger de høyeste beregningene til grunn og forutsetter at det offentlige tar alle utgiftene, når vi altså ikke på langt nær opp i de 100 milliardene Regjeringen i løpet av noen hektiske dager lovet bort i avtalefestet pensjon. Syse-utvalget satte tidsfristen for universell utforming til eksisterende bygg, anlegg og uteområder til ti år etter at loven trådte i kraft. Mener virkelig Regjeringen disse summene er en for høy pris å betale for at nærmere 700 000 mennesker skal kunne få delta i samfunnet på like linje med andre. Eller er bare menneskerettigheter viktige når de er billige?

Manglende forståelse.

Oppsummert undergraver dessverre lovforslaget forståelsen av at manglende universelle utforming er diskriminering og menneskerettighetsbrudd. Den reduserer spørsmålet om universell utforming til et teknisk, praktisk og rent økonomisk spørsmål, og det er vanskelig å se at universell utforming med dette får en sterkere rettslig stilling.Men først og fremst betyr loven at det fremdeles er helt uvisst når Norge blir universelt utformet og mennesker med nedsatt funksjonsevne er sikret retten til å delta i samfunnet på like linje med andre.