Bunad som symbol. På debattprogrammet I kveld på NRK nylig forklarte avtroppende leder i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, at han liker å bruke bunad. For ham er en del av det å være konservativ å sette pris på de tradisjonene og historiene som er med på å forme det norske samfunnet, forklarte han. Vi er glade for at Røe Isaksen ikler seg bunad. Det er imidlertid interessant at han trekker frem bunaden som et symbol på konservative verdier, nettopp fordi bunad er en type drakt som oppsto som et kulturradikalt uttrykk.

Utgangspunkt i folkedrakter.

Når vi bruker ordet bunad, mener vi høytidsantrekk som er annerledes enn de klærne vi bruker til daglig. Bunadene har sitt utgangspunkt i folkedraktene. Folkedraktene er de tradisjonsbundne klærne brukt på landsbygda i Norge i førindustriell tid.De var et resultat av tradisjon, men også motepåvirkninger, lokal utvikling og individuell smak. Om ikke folkedraktene var et symbol på konservatisme, var de nok gammeldagse i forhold til motedraktene samtidens overklasse brukte. Bunadene skiller seg fra folkedraktene i både tid, rom, sosial klasse, funksjon, og ofte også utseende. I likhet med andre aktiviteter og gjenstander tilknyttet den gamle bondekulturen, har folkedraktene blitt revitalisert, eller gjenopplivet. Man kan si at de er løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng og satt inn i en ny sammenheng med et nytt innhold. Folkedraktene er blitt bunader. Bruken av bunad i Norge var ideologisk preget fra starten. Under unionsstriden med Sverige var bunadene et uttrykk for norsk selvstendighet. Folkekulturen ble sett på som noe verdifullt og særpreget norsk, noe man kunne bygge videre på i utformingen av en nasjonal identitet. Fra slutten av 1800-tallet vokste norskdomsrørsla frem. Med folkehøyskolene, målsaken, ungdomsbevegelsen og folkedansene markerte de avstand til embetsmannskulturen og de kraftige impulsene fra utlandet. De ville gjenskape kulturen som var i ferd med å forsvinne og føre den tilbake til bygdene i forbedret versjon.Bunadene ble et viktig element i den kulturpolitiske kampen, et uttrykk for bygdekulturen mot den urbane eliten.

Kulturradikalt miljø.

I dette arbeidet var Hulda Garborg sentral. Sammen med blant andre mannen Arne Garborg, var hun en del av det kulturradikale miljøet rundt Kristiania Arbeidersamfunn fra 1880-årene. Dette var grupperinger som samlet seg om Johan Sverderups venstrebevegelse i politikken. Hulda Garborg var opptatt av at bunadene skulle være produsert i Norge med hjemmelagde materialer. Men draktene skulle ikke være levninger av en utdøende folkekultur. Et nøkkelkriterium var at bunaden skulle være samtidstilpasset eller "tidhøveleg".Hulda Garborgs arbeid var ikke konserverende, men nyskapende. Bunaden var klær for moderne kvinner og menn. Bunadbruk var kontroversielt og vakte aggresjon og forakt i byene, der bunadbrukere kunne oppleve å bli trakassert et godt stykke inn på 1900-tallet.

Samlende symbol.

Under annen verdenskrig ble bunaden brukt av både nazister og motstandsfolk, mens den etter krigen ble et samlende nasjonalt symbol og et ukontroversielt festplagg. Det ble viktig for mange å få seg bunad, materialknapphet og annen mangel til tross. Bunadbruken økte utover 50- og 60-tallet. På 70-tallet fikk den et oppsving, spesielt i forbindelse EF-avstemningen i 1972. Bunadene ble igjen et uttrykksmiddel for motkulturelle krefter, særlig på venstresiden. Et eksempel: Da Rødt Kor og Korps dro på turné til Kina i 1979, ble det bestemt at de skulle bruke bunader. På slutten av 80-tallet deltok Støttesenter mot incest i et 8. mars-tog der noen kledde seg i bunad med tildekket ansikt. Dette sier noe om hvor sterkt bunaden som symbol kan være. Som utgangspunkt for bunadene har tradisjonene hele veien spilt en viktig rolle, men på hvilken måte har variert. Bunadene har vært brukt i mange forskjellige sammenhenger og til inntekt for mange forskjellige politiske syn og ideologiske retninger.Det er nettopp denne anvendeligheten som gir bunadene verdi for så mange ulike grupper i dag.