Psykiatridebatten. Samtidig er dokumentasjonen på grove krenkelser - i mange tilfeller brudd på enkeltmenneskers konvensjonsrettigheter - omfattende.

Hvorfor skjer ikke noe?

Så hvorfor fører ikke dokumentasjonen, eller i det minste tragiske enkeltskjebner, til skarpe reaksjoner og tiltak fra myndighetene, store oppslag i avisene, nyhetssendingene osv.? Når en gammel dame må sove på sykehjemmets trimrom, benker politikere, fagfolk og journalister seg alvorlig rundt bordet i TV-studioet og overgår hverandre i å fordømme slik praksis. En naturlig reaksjon på uverdig og uakseptabel menneskebehandling. Men når en ung, redd, overgrepsutsatt jente legges i reimer på et isolert rom, og påtvinges sprøyter med så sterke stoffer at hun får problemer med å samle tankene, utvikler angst og sterkt kroppslig ubehag, så - ja, så skjer - ingenting. Hvordan er etikken og empatien blitt relativisert på denne måten? Skal vi være så "nyanserte" at vi ikke kan kritisere krenkelser i psykiatrien, fordi alle mener så godt og feltet er så "komplisert"? Historien har nok av eksempler på de grusomste handlinger begått med de beste hensikter.Det er på tide at vi kommer bort fra sinnelagsetikken og over til konsekvensetikken. Når etikk, empati og menneskerettigheter relativiseres, er vi like ille ute enten det er snakk om pasienter i Norge eller politiske fanger i Kina. Dialog er bra og viktig, men når språkets innhold relativiseres, og grunnleggende rettigheter krenkes, er det også behov for andre virkemidler. Ut fra konsekvensetiske og menneskerettslige betraktninger er det nå nødvendig å utfordre psykiatriens behandlingsforståelse og få fjernet hele særlovgivningen for det psykiske helsevern med tilhørende tvangshjemler.