Diskriminering. Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse uttrykte i april stor bekymring for diskrimineringsrettens vilkår i Europa. Årsaken er enkel. Det vedtas stadig nye lover og håndhevingsorganer, uten at dette følges opp med bevilgninger. Konsekvensen er åpenbar: Diskrimineringslovverket blir en papirtiger; fin å flagge med for politikere som vil bli gjenvalgt, farlig ineffektiv for dem som faktisk blir diskriminert.

Skuffet over Regjeringen.

I Aftenposten 28. april skrev Guro Fjellanger at Regjeringens lovforslag er svakt, først og fremst fordi det mangler konkrete tidsfrister for når eksisterende bygg skal være tilgjengelige for alle. Hun har rett. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er skuffet over at regjeringen, på tross av innspill fra både Syse-utvalget og LDO, har valgt å ikke foreslå slike tidsfrister. Dette gir personer med nedsatt funksjonsevne et langt dårligere diskrimineringsvern enn de kunne fått. For å demme opp om eventuelle hull i lovverket, vil regjeringen innføre rapporteringsplikt. Spørsmålet er hvilken verdi det har, når de ikke engang bevilger nok penger til å håndheve den aktivitets- og redegjørelsesplikten som allerede finnes i likestillingsloven. LDO hadde i 2007 ressurser til å sjekke rapporteringen til 50 kommuner. Over halvparten leverte mangelfulle rapporter, en fjerdedel så dårlige at de brøt loven.

Konkrete krav.

Norge er kjent som et foregangsland når det gjelder å bekjempe diskriminering. Skal vi beholde den posisjonen, må Regjeringen stille konkrete krav med tidsfrister og innse at det koster penger å følge opp. Symboljus kan hverken de funksjonshemmede eller ombudet bruke i kampen mot diskriminering.