«Kolonial feminisme». I visse intellektuelle kretser i Norge kan man ikke tillate seg å mene noe universelt om forholdet mellom menn og kvinner. Skillet som er forventet å gå mellom hvite og fargede, vestlige og muslimer, stempler paradoksalt nok all tro på en fargeblind, internasjonal solidaritet mellom kvinner som rasistisk.

«Vi» har ikke noe med å ville redde «dem», brune kvinner. Det regnes som orientalisme og mangel på kultur- og religionsforståelse, eller «brun feminisme» som er den siste merkelappen fra Dagbladets Marthe Michelet. (Må ikke blandes sammen med «svart feminisme», som regnes som flott.)

Støtter undertrykking.

Det er underlig å se at radikale kretser og aviser som ukemagasinet Ny Tid, som inntil nylig refleksmessig spurte «hvem tjener på dette?», nå har valgt å støtte religionen og patriarkatet i nær sagt alle spørsmål hvor kvinnefiendtlige holdninger opptre sammen med mindretallshudfarge.

Vår etiske refleksjon sammenfaller med vår dovenhet: Det mest moralske er å overlate alt og alle – gruppevis – til seg selv, mens vi «respekterer» deres valg og selv forlyster oss med alt en strålende økonomi og total frihet kan tilby oss.

Moderne kjønnsforskning får knapt øye på et avskåret kjønn gjennom alle sine lag med postkolonial teori. Men det er ikke kolonialisme å kreve at kvinner skal ha råderett over noe i nærheten av femti prosent av verdens ressurser, mot tre prosent i dag.

Rett til å slippe vold.

Og det er ikke fordommer og «orientalisme» å kreve at alle kvinner skal ha en udiskutabel rett til å slippe vold og til å kontrollere sin egen reproduksjon, uansett hva religion eller tradisjon måtte påby.

Det er ikke rasisme å tro at det overalt finnes både kvinner og menn som ikke har interesse for religion, ikke ønsker å leve etter koran eller bibel – og frykter de religiøses makt mer enn vestlig dekadanse. Om de er brune, er de ikke «kokosnøtter», men mennesker som trenger vår uforbeholdne støtte.

Det private er politikk.

Det private er like mye politikk i Afrika som det er her. Så lenge privatlivet fører til en generell undertrykkelse av kvinner, så lenge jentebarn er utsatt for mer omsorgssvikt enn sine brødre og så lenge kvinner blir påført flere barn enn de har helse til.

Det finnes ikke det land som er unntatt fra regelen om at den som kontrollerer ressursene har makten. Kvinner uten økonomisk uavhengighet har heller ikke mulighet til annen uavhengighet. Kvinner som er avhengige av sine menn er også utlevert til sine menn, og i kulturer der arrangerte ekteskap gjør at så godt som alle blir gift, vil også en god del kvinner være utlevert til brutale menn.

Tilrettelegger for overgrep.

Det er ikke slik at noen hudfarger har monopol på godhet eller ondskap. Men mange tradisjonelle samfunn tilrettelegger mer for overgrep ved å holde kvinneskjebner skjult – i motsetning til samfunn som diskuterer overgrep og kjønnsroller offentlig, anerkjenner «husbråk» som vold og tar opp kampen mot forestillinger som at jenter selv er ansvarlige for voldtekter.

Vi kan alltid velge om vi vil solidarisere oss med ofrene eller dem som er fornøyde – selv om det politisk korrekte Norges insisterer på at alle som har sluppet å måtte bruke bikini trives med det.

Norske mediefeminister som Kristin Engh Førde, Martine Aurdal og Anne Bitsch virker mer bekymret for å bli tatt til inntekt for Fremskrittspartiets og Bushs krigsargumenter enn for å stå som passiv støtte for religiøs status quo.

Også sterke blir slått.

Profilerte talspersoner som Mohammad Usman Rana, Shoaib Sultan, til dels Iffit Qureshi, samt en rekke hijabkledde ungjenter, har gjort kamp mot undertrykkelse til en krenkelse av minoritetene: Det er nedlatende å tro at muslimske kvinner blir undertrykt, mener de.

Som om ikke sterke kvinner blir slått? Som om ikke intelligente, ressurssterke kvinner blir voldtatt?

Dessverre viser forskning at «positive» stereotyper, som at kvinner er varmere og mer omsorgsfulle, også sammenfaller med negative stereotypier. Et kjønnsdelt samfunn som mange muslimske kvinner snakker så varmt om, gir ikke trygghet til dem som ønsker selvstendighet.

Opprør innenfra.

Jeg skulle gjerne ha sett et feministisk opprør «innenfra», men det er lite som tyder på at selv de som kaller seg muslimske feminister har tenkt å støtte kvinner de ikke forstår – de frihetselskende, de mishandlede, de religiøse kvinnene som simpelthen ikke holder ut noe overhodet. Det blir ikke noe feministopprør i Vennesla med det første heller.

Sterke menn ble – og blir – undertrykt av kapitalen. Det er anerkjennelsen av at samfunnet er noe vi danner – ikke noe gudegitt og uforanderlig – som gjør at maktesløse mennesker sammen kan danne motmakt. Forståelsen av samfunnets plastisitet mangler ofte hos religiøse eller kulturbundne mennesker.

Har dårlig tid.

Dersom arbeiderne hadde jobbet isolert i hver sin fabrikk, ville det ikke funnet sted noen endringer. Dersom norske kvinner måtte følges av sine menn for å gå i tog, slik de noen steder måtte ved valget i Pakistan, ville det vært dårlig stelt med norsk likestilling også. Det er absurd å kreve at forandringen må komme innenfra i Afghanistan. Plagede kvinner har dårlig tid.

Det burde være soleklart at norske kvinner må stå solidarisk med kulturelle og religiøse dissidenter. Å se forbi all feministisk teori, psykologisk forskning, samfunnsmessig styrke og en masse erfaring, til fordel for en uklar sympati med innvandrere som gruppe, betyr å stille seg solidarisk med makthaverne i gruppen.

For den enkelte kvinne er ikke religionen noen undertrykt minoritetsreligion, den er en kombinasjon av all makt fordelt mellom Gud og heterofile menn.

Andres forgodtbefinnende.

Hvorfor skal man bare kunne kritisere sin egen religion? Er det bare nyliberalister som kan kritisere nyliberalismen? Jeg vil tale for mennesker som er utlevert til andres forgodtbefinnende. De som ikke har maktmidler til å følge sine lengsler – enten de går i retning idrett, intellektuell eller erotisk frihet.

Fra jeg var liten har jeg hatt angst for å være utlevert til en ond gud. Som et mantra repeterte jeg Bibelens små gullkorn om at Gud var god og barmhjertig, mens jeg iherdig overså alle historiene som viste Guds totale ufølsomhet overfor kvinner – som kravet om at dersom en mann voldtar en kvinne, plikter han å gifte seg med henne.

Se forbi hudfarge.

Både feminismen og humanismen plikter å se forbi hudfarge, forbi kultur og tradisjoner og til enkeltmennesket. Selv der enkeltmennesket oppfatter seg selv og andre som del i en kollektiv tradisjon.

Skadet hud og skadet sjel gjør ikke vondt for minoritet eller majoritet, men for enkeltmennesket.