Den årlige tiggerdebatt. Den årlige forsommertradisjon er i gang: Nå har det gått for langt med tigging her i byen, nå må man gjøre noe før man mister kontrollen. Dette er argumentasjon som er en videreføring av en historielinje som går mange hundre år bakover i tid.
Høyres byrådsleder i Oslo, Erling Lae, skriver i sin artikkel 2. juni at folk må slutte å gi til tiggere, at det er få mennesker i Oslo som tigger fordi de er fattige. Hvordan definerer Lae fattigdom her? Hvordan vet han at det er få som tigger fordi de er fattige? Tror Lae at tigging er ett blant mange andre valg?
Et hovedargument er at tiggerne er prisgitt andres velvilje, og at det dermed er uetisk å la mennesker tigge. Vi mener at det kanskje er mer uetisk å la være å gjøre noe med fattigdoms- og rusproblematikken.
Et godt alternativ.
Vi kan vel alle være enige om at det er leit at noen må tigge i denne byen. Men før vi igjen begynner med å kriminalisere symptomet på fattigdoms- og rusproblematikken i byen, ville det kanskje være mer fruktbart å gjøre noen med årsakene.
Vi registrerer Høyres sosialbudskap om at en venn er den som lærer meg å fiske, ikke den som gir meg fisk. Man skal oppfordre og legge til rette for at folk tar tak i seg selv og sin egen utvikling. Tigging er et godt alternativ for en del mennesker, alternativ til tyverier og prostitusjon. Å være prisgitt publikums velvilje, er tross alt bedre enn å være prisgitt kriminalomsorgens velvilje eller sexkjøperens velvilje.
De elendige får skylden.
Skal man lære noen å fiske, er det etter vårt syn en god begynnelse å gi dem fiskeutstyr og la lærlingen få nærme seg fiskeplassen. Om man vet at rusomsorgen og hjelpeapparatet er blitt dårligere, hjelper det ikke å straffe dem som bærer tegnene på problematikken på kroppen. De elendige får skylden og straffen for sine manglende handlingsalternativer.
Er man politiker, kan det være fristende å reagere mot det synlige i stedet, vise handlekraft. Reagere på symptomene. Den bakenforliggende rus- og fattigdomsproblematikken blir ofte for omfattende å møte og tar tydeligvis for lang tid for politikere.
Kriminalisert før.
I mange hundre år har man kriminalisert tigging. Det har ikke hatt nevneverdige konsekvenser, med unntak av sterkere ekskludering og stigmatisering av gatens folk. Lae kritiserer opphevelsen av Løsgjengerlovens tiggerforbud. Han argumenterer for sosialpolitiske virkemidler, samtidig som han ber om en strengere linje for dem som tigger.
Det er ingen hemmelighet at Lae ønsker et forbud gjennom politivedtektene, noe som vil kunne åpne for bøtelegging og bortvisning. Dette er bekymringsfullt, siden man vet at mange som tigger allerede er inne i en evig ond sirkel av gjeld og bøter de kanskje aldri vil komme ut av
Føler seg plaget.
Lae forteller at han daglig får klager fra publikum fra folk som føler seg plaget av tigging. Etter tidligere erfaringer er de sterkeste pådrivere for klagene, byens handelsstand. Slik har det også vært i Stockholm, som Lae beskriver som en by der tiggere ikke er å se.
Man kan lure på hvor i Stockholm han har beveget seg, siden tiggere både av svensk og av romanibakgrunn ikke er et uvanlig syn på tunnelbanen, sentralstasjonen, på gater og torg. Også i Stockholm, og andre svenske storbyer, har man prøvd å kriminalisere tigging, men forslagene er blitt nedstemt. Man så at forbudet er mer uetisk enn tiggeriet i seg selv.
En viktig forskjell mellom Oslo og Stockholm er likevel: Stockholm er dobbelt så stort som Oslo, og Oslo har et mer konsentrert sentrumsområde, dette gjør fenomenet synligere.
La folk avgjøre selv.
Å stille krav er å bry seg. Det kan man være enige om. Men før man kan stille krav til ofrene for hullene i vårt velferdssamfunn, må man legge til rette for andre, mindre skadelige alternativer for dem som har tigging som levevei.
Vi må stille større krav til oss selv. Være åpne for dialog, andre muligheter. Gjøre noe annet enn mer av det samme, som man tydelig har sett er nytteløst.
La folk få lov til å avgjøre selv om man vil gi noen slanter til en som tigger, enten den utstrakte hånd er norsk eller østeuropeisk.
