Få Afghanistan på fote igjen. 2008 er året for fornyet innsats for å få Afghanistan på fote igjen. Målet er at afghanere kan settes i stand til å styre Afghanistan. Til det trengs sikkerhet, et politisk system som fungerer og vellykket sosial og økonomisk utvikling. I april ble Afghanistan og deltagerne i ISAF-styrken enige om en militærpolitisk plan på NATO-toppmøtet i Bucuresti. I morgen møtes ministere fra over 60 land og ledere for omkring 20 internasjonale organisasjoner i Paris for å støtte Afghanistans egen plan for utvikling.

Afghanernes egen plan.

Det varsler et nytt samordnet løft. Lanseringen av planen - Afghan National Development Strategy - markerer slutten på en to år lang prosess hvor afghanere over hele landet har vært med på å definere hvordan lokalsamfunnene de lever i skal utvikle seg videre. Dette er altså afghanernes egen plan for hvordan et av verdens fattigste og mest ødelagte land kan reise seg etter flere tiår med krig.

Store fremskritt.

Det er lett å finne eksempler på hvor ille det er i Afghanistan, og det er gjerne slike nyheter som slår igjennom i mediene. Men det er også stadig lettere å finne eksempler på utvikling som går fra ille til godt og fra godt til bedre. Hvis målestokken er Afghanistan ved Talibans fall, er det lett å glemme hvor store fremskritt som faktisk er gjort. For første gang har landet fått en demokratisk valgt president og nasjonalforsamling. I dette nye og skjøre demokratiet skal det avholdes nye valg i 2009 og 2010. FN må spille en nøkkelrolle for å sikre at valgene går riktig for seg. Vi kan også slå fast at i løpet av de siste seks år har: * 85 % av befolkningen fått tilgang til grunnleggende helsetjenester* Det er igangsatt utviklingsprosjekter i 32000 landsbyer* 3 millioner afghanere er knyttet til vann- og sanitærprosjekter* Nesten 8 millioner miner og eksplosiver er blitt ryddet unna der folk ferdes* 13000 km vei er satt i stand eller bygd ny.Det har vært en økonomisk vekst på 70 prosent siden 2002, selv om mange ikke har fått del i veksten, og mange fortsatt lider økonomisk.

Trenger et ytterligere løft.

Samvirket mellom den sivile og militære innsatsen har gitt resultater. Men landet trenger et ytterligere løft. Skal vi lykkes med å bistå afghanere i å styre Afghanistan etter standarder som gjør landet til vanlig deltager i det internasjonale samfunnet, må vi i tråd med lang bistandserfaring legge stor vekt på Afghanistans egen utviklingsplan. Vi må styrke det politiske partnerskapet mellom Afghanistan, FN og de land som gir bistand.

750 millioner fra Norge i år.

Norge er en av de viktigste partnerne for Afghanistan. Afghanistan er nå, sammen med Sudan og Palestina, den viktigste mottager av norsk utviklingsbistand. Vi har besluttet å trappe opp vår sivile bistand til 750 millioner i år, og i Paris i morgen vil jeg på vegne av Regjeringen opplyse at vi tar sikte på å gi like mye de neste 5 årene. Dette er en nødvendig avklaring for å bidra til langsiktighet i arbeidet med å utvikle landet.

Bekjempe korrupsjon.

Sammen med de andre nordiske landene har vi etablert en handlingsplan for å samordne vår innsats i Afghanistan. Vi vil prioritere arbeidet for bedre styresett som strategi for å bekjempe korrupsjon. Vi vil også prioritere arbeide med å bygge en rettsstat som respekterer menneskerettighetene, og støtte til kvinnenes deltagelse i det politiske og økonomiske liv. Vi legger også vekt på å støtte de forestående president- og parlamentsvalg.Det er positivt at FN nå får en sterk koordinerende rolle slik at hjelpen utenfra blir mest mulig målrettet og kommer den jevne afghaner til gode. Dette har vært en hovedsak for Norge de siste to årene. Vi har fått gjennomslag. Kai Eide ble hentet fra sin stilling i norsk UD til den helt avgjørende jobben som FNs generalsekretærs representant i Afghanistan. Kai Eide har sterk støtte fra afghanske ledere og de sentrale landene i det internasjonale samfunn. Vi vil støtte ham for å sikre at han og FN lykkes.

Ikke uten betingelser.

Vår støtte til Afghanistan er ikke uten betingelser. Det er helt avgjørende at strategien vi nå vedtar følges opp med handling. Gjennom et tungt engasjement kan vi stille krav til Afghanistan og andre giverland, slik at utvikling, demokrati og menneskerettighetene kan sikres. Afghanske myndigheter må følge opp på en troverdig og handlekraftig måte.

Fokus på menneskerettighetene.

La meg spesielt nevne menneskerettighetene som fortsatt er en stor utfordring. Afghanistan har signert FNs menneskerettighetskonvensjoner. Det har vært mye oppmerksomhet rundt dødsdommen til den afghanske journalisten Sayed Perwiz Kambakhsh. Dette er en svært alvorlig sak som vi følger løpende. Vi må ha kontinuerlig fokus på menneskerettighetene, samtidig må vi utvise tålmodighet. Det tok lang tid for landene i Europa å utvikle det politiske system vi har i dag. Vi kan støtte Afghanistan ved å holde fast ved vårt engasjement nettopp for å presse på mot menneskerettighetsbrudd og holde ut i vår støtte til å utvikle retts-
vesen og politiet.

Krevende sikkerhetssituasjon.

Sikkerhetssituasjonen er krevende. Fortsatt internasjonal militær innsats er nødvendig. ISAF opererer i Afghanistan på vegne av FN og etter invitasjon fra en lovlig valgt afghansk regjering som ønsker vårt nærvær. NATOs videre strategi fokuserer på langsiktig engasjement, helhetlig tilnærming, afghansk eierskap og regional tilnærming. Det gjøres fremskritt. Allerede fra sommeren av kan økt ansvar overføres til afghanske styrker i Kabul. Dette er et viktig signal om at afghansk kapasitet bygges raskt opp, og at NATO ønsker å overføre ansvar. Men det er langt å gå, og det kan komme tilbakeslag før afghanerne kan ta hovedansvaret for hele landet. Afghanske styrker har legitimitet i befolkningen og gode forutsetninger for å bli en god hær. Men heller ikke den afghanske hæren kan lykkes uten sivil utvikling og bedre styresett.

Taktskifte i innsatsen.

Norge har lenge tatt til orde for et taktskifte i den internasjonale innsatsen i Afghanistan og fått bred støtte for dette internasjonalt. Jeg håper og tror at konferansen i Paris vil gi en ny giv i dette dugnadsprosjektet som store deler av verden er engasjert i. Ett tema som ikke vil stå sentralt i Paris, er situasjonen ved grensen mot Pakistan. Den væpnede virksomheten på begge sider av grensen skjer nærmest uhindret. Det kan ikke vare ved. Det understreker betydningen av å engasjere nabolandene i regionen. De må til for å bygge varig grunnlag for fred.