Frigjøringshelt.Alle vi som arbeidet aktivt mot apartheid i Zimbabwe og Sør-Afrika, så opp til frigjøringshelten Robert Mugabe. De første 10 årene ved makten fra 1980 og utover var relativt gode. Afrikanske barn fikk skolegang, og helseklinikker skjøt opp overalt på landsbygda. Mugabe viste storsinn vis-à-vis tidligere mindretallshersker Ian Smith, og lot ham få trekke seg tilbake til gården sin og nyte noen gode og fredelige pensjonistår. Men hva skjer i dag? Opposisjonen i Zimbabwe trekker seg fra andre valgomgang i presidentvalget pga. statsfinansiert vold. Vi ser inn i en diktators sjel; et svakt og ensomt menneske styrer sitt land ut i avgrunnen.

Sjenert og følsom.

Mugabe ble født i 1924 på en katolsk misjonsstasjon i det daværende britiske Sør-Rhodesia. Hans to storebrødre døde mens han var liten, og faren forlot familien. Robert vokste opp hos sin depressive og dypt religiøse mor. Han var sjenert og følsom, og slår fortsatt i dag blikket ned og hvisker nærmest frem et svar om han får personlige spørsmål.Ifølge en helt fersk bok av journalisten Heidi Holland, født i Sør-Afrika, men oppvokst i Rhodesia, er Mugabe en mann i dyp splid med seg selv. (Heidi Holland: Dinner with Mugabe. The untold story of a freedom fighter who became a tyrant. Penguin Books). Mugabe, som har gjort det til en politisk sport å hudflette den tidligere koloniherren, elsker i virkeligheten Storbritannia.

Stolt av vestlige grader.

Han kler seg på klassisk britisk skreddersydd manér, med vest og silkeslips. Han er en ekte gentleman med en formfullendt engelsk. Han har lagt stor vekt på å lære sine tre barn pene bordmanerer. Han er svært stolt av sine vestlige, akademiske grader og går i kirke hver søndag og synger engelske salmer. Han er dypt såret over at han ikke lenger har kontakt med den engelske kongefamilien. Alt dette er Tony Blairs verk, ifølge Mugabe, som ikke nøler med å kalle Blair for "homofil" - det verste skjells-
ordet han vet om.

Benekter virkeligheten.

En ensom Mugabe troner i The State House, men er samtidig "in denial" som Holland uttrykker det. Dvs. at Mugabe benekter alt som skjer, og ikke tar virkeligheten inn over seg. Han har valgt å ikke se. Men Heidi Holland peker også en anklagende finger mot seg og sine ikke-rasistiske hvite frender, som bærere av medskyld for det som har skjedd i Zimbabwe.

For lite kritiske.

Den samme anklagen kan kanskje gjelde for oss i Norge som var viktige støttespillere for det nye regimet etter 1980. Vi ville alle at Zimbabwe skulle bli en suksess. Det var viktig for oss å få frem et eksempel på hvordan det kunne gå i fremtiden når Sør-Afrikas apartheidregime skulle avløses av flertallsdemokrati. Ble vi for lite kritiske i forhold til Mugabes påfølgende nedslakting av ndebelestammen i begynnelsen av 80-tallet? Mugabe må ha følt at han kunne slippe unna med det meste; fra andre afrikanske ledere var det ingenting å frykte. Hollands "psykobiografi" over Mugabe er spennende, fordi den ser på personlige og psykologiske karaktertrekk, som vi som lesere kan sette inn i en større sosial, politisk og kulturell kontekst. Afrika styres fortsatt av mange menn som har traumatisk eller dramatisk bakgrunn, og som vil være med å farge deres politiske handlinger. Mugabes oppvekst under kolonistyret fikk ham til å skamme seg over seg selv. Han ble utsatt for lange fengselsopphold, med både fysisk og psykisk tortur. Mens han var i fengsel, døde hans lille sønn, og han fikk ikke lov til å delta i begravelsen. Hans eneste fortrolige venn, kona Sally, døde og gjorde ham enda mer ensom. Etter frigjøringskrigen måtte han også tåle forsøk fra det hvite mindretallet på å velte ham.

Følelsesmessig uintelligent.

Som barn deltok han ikke i leken med de andre, men satt og leste for selv. Gleden ved å lese tok han med seg inn i fengselscellen og tok flere eksamener der og har tilsammen syv akademiske grader. Ifølge Holland, er dette en av grunnene til at Mugabe er urealistisk i forhold til omverdenen. Han er følelsesmessig uintelligent, fordi han har for mye av sine erfaringer fra bøker og ikke normal menneskelig interaksjon. Holland har i intervjuer sammenlignet Mugabes reaksjonsmønster med et umodent og lite barns. Dette var den sedvanlige apartheidretorikken for hvorfor afrikanere selv ikke kunne ta over makten. Men Hollands politisk ukorrekte metafor virker meningsfull; Mugabe fortsetter inntil noen stopper ham. Det indre kompasset er såpass ut av lage at der er det ingen korreks å få. Han vil gjøre akkurat som han selv vil.

Kritikk mot Mandela.

Han er sjalu på Nelson Mandela, hans "lillebror" som kom ut av fengsel som verdens folkehelt og som siden har overskygget Mugabe på alle fronter. Det er grunnen til at den britiske forfatteren Christopher Hitchens i The New York Times retter en dirrende pekefinger mot nettopp Mandela for ikke å kritisere Mugabe. Det er en av de få Mugabe ville ha lyttet til. Sør-Afrikas nåværende president Thabo Mbeki tør ikke stå oppreist med kritikk foran Mugabe. Et resultat han nå derfor høster er at hver fjerde zimbabwer har forlatt landet, og de fleste av disse har dratt til Sør-Afrika, med påfølgende etniske gateslag mellom svarte sørafrikanere og zimbabwere.

Kunne gått frivillig.

Men kanskje Mugabe vil høre på andre? Skal vi følge rasjonale i Hollands bok, er min påstand at Mugabe ville ha hørt på dronning Elizabeth. Eller kanskje Tony Blair, eller Gordon Brown. Eller kanskje til og med gamle gode venner som Norge; hva med Bondeviks nye fredssenter? Hadde en av disse hatt med seg det budskapet Mugabe i sin tid hadde med seg til sin erkefiende Ian Smith, om en verdig retrett, eller kanskje til og med en eller annen symbolsk gallionsfigur-oppgave, så kanskje Mugabe hadde trukket seg frivillig. Det eneste alternativet til en slik løsning er internasjonale sanksjoner à la det som Sør-Afrika ble utsatt for, eller en afrikansk militær intervensjon, med all den ekstra lidelsen dette ville medføre.

Mat som politisk våpen.

Mugabe har tvunget internasjonale bistandsorganisasjoner ut av landet og har tatt kontroll over alt som heter matrasjonering, og bruker det som et politisk våpen for å kjøpe stemmer og lojalitet. Hvilken mor eller far kan stemme mot makten i en situasjon hvor deres barn sulter? Zimbabwe står ved stupet - verden og Afrika har latt det gå for langt. Mugabe selv føler seg bedratt, av de svarte som han ga friheten, og av de hvite som støtter opposisjonspartiet MDC. Håpet får være at både Afrika og Afrikas venner lærer noe om seg selv gjennom denne prosessen og at kontinentet i fremtiden tør være mindre imøtekommende mot trette, ensomme gamle diktatorer.