Sjåvinisme. I Aftenposten tirsdag 24. juni svinger tekstforfatter Dagfinn Nordbø pisken over et kvinnefenomen - damebladene, og i særdeleshet norske ELLE. Denne rørende omtanke for om slike blader er korrumperende på sarte kvinnesinn, fremstår ikke som annet enn god, gammeldags sjåvinisme.

Redd.

Nordbøs kritikk er på ingen måte ny. Jeg har også selv skrevet lignende tekster. Som 15-åring uttrykte stilene mine bekymring over glansede magasiner og reklamens påvirkningskraft. Siden da er jeg blitt stadig mindre redd for supermodellenes makt over ungjentene, men jeg er blitt mye reddere for kritikken som følger i kjølvannet av dem. Jeg synes den er sjåvinistisk. Jeg er ikke undertrykt av mitt eget selvbilde, men den konstante nedvurdering av meg, mine medsøstre og underholdningen vår begynner å gå på selvtilliten løs.

Besvangre?

I kronikken spør Nordbø om hvem som tenner på tynne damer! Sannsynligvis er det like mange som tenner på tynne damer som det er damer som tenner på middelaldrende herrer med en snev av mage. Men hvorfor er det interessant hvorvidt menn tenner seksuelt på kvinner som skal vise frem klær for andre kvinner i et blad? Hvorfor karakteriserer man en tynn dame som en "det . . . ville være en katastrofe å besvangre"? Jeg har ennå til gode å møte en kvinne som er interessert i å stille sin formfullendte kvinnekropp til disposisjon for besvangring. Det tilhører en annen sjåvinistisk tidsalder, der kvinner ble holdt opp mot og vurdert etter et ideal som for de fleste jenter var like uoppnåelig som Kate Moss' kropp er i dag. En kvinnes oppgave er ikke å gjøre seg sexy for menn. En kvinnes oppgave er å ta hensyn til seg selv. Og det kan det hende hun gjør best ved å gi blaffen i om Nordbø og hans likemenn anerkjenner hennes form for underholdning.

Fantasi.

Supermann kommer fra Krypton. Bare som lekker helt vinner han Lois Lanes hjerte, og han representerer således et mannsideal som er både forkvaklet og urealistisk, særlig for ukyssede, klønete pubertetsgutter. Det er en hån at man antar at de klarer å skille mellom fantasi og virkelighet, mens jenter ikke klarer det. Og jeg lurer, hva er det med disse jentegreiene som provoserer sånn? I moderne kvinnevirkelighet er det fortsatt sånn at vi må velge mellom "skikkelige" interesser, sånne som menn har, og verdiløse hønsehjerneaktiviteter, sånne jentegreier? Jeg krever ikke at Nordbø skal trykke damebladene til sitt bryst, og han bør få slappe av med sin egen underholdning, hva nå enn det er. Men står valget mellom å gjøre meg attraktiv for menn som Nordbø og å kjøpe neste ELLE i kiosken, vet jeg hva jeg velger.