Suksess. Magasinet =Oslo fyller tre år i morgen. Tiltaket er en bejublet suksess som har redusert mengden kriminalitet, prostitusjon og tigging betraktelig. Bladprosjektet har spredt seg til flere av landets storbyer, men problemene har ikke forsvunnet. Sannsynligvis fordi for få har latt seg inspirere av menneskesynet og fremgangsmåten. Oslos byrådsleder Erling Lae ber om at det ikke gis penger til dem som tigger. Han vil heller gripe inn med kriminalpolitiske virkemidler mot ofre for sosialpolitiske skjevheter i Øst-Europa og Norge.

Få støtter forbud

Alt har en verdi, og det å få tiggende mennesker i storbyene har fungert som en lakmustest på vårt demokrati. En betydelig del av befolkningen gir penger til dem som tigger, alle av fri vilje. I fjor høst stilte Oslo Byaksjon til kommunevalg, og standvirksomheten på Karl Johan ga oss et innblikk i de tanker, følelser og holdninger som rører seg i befolkningen. Vi fikk dessuten personlig kontakt med utenlandske tiggende og oversikt over deres tilværelse. De aller fleste potensielle velgere som snakket med oss, var fortvilte over disse menneskenes livssituasjon og hvordan dette preger gatebildet i Oslo. Noen ytterst få hadde helt andre og ekstreme holdninger. Disse foreslo tvangssteriliseringer, kollektive masseutsendinger og gjeninnføring av løsgjengerloven. Vi snudde oss og ventet til de hadde gått videre.

Utstøtte

Rom-folket er Europas største minoritet og den gruppen som blir mest diskriminert. Behandlingen av dem blir ifølge EU stadig verre. Hatet mot minoriteten vokser, særlig på Balkan. Sigøynere oppfattes som et onde som helst bør utryddes. Jahn Otto Johansen har i årevis advart mot denne utviklingen, uten at det har vekket den minste snev av debatt. Den kjente slovenske filmmakeren Fillip Robar-Dorin sier de voldelige aksjoner mot miljøene i Europa, som ofte støttes aktivt av politiet, minner ham om de tyske nazisters Krystallnatt-aksjon mot jødene i 1938. I Vsetin i Tsjekkia ble et hundretall sigøynere nylig arrestert og transportert vekk i lastebiler, mens myndighetene rev ned deres forfalne hus. "Vi fjerner en kreftsvulst," sa ordføreren, til stor applaus fra hvite innbyggere.

Norge kan bidra

Det er på denne bakgrunn særlig trist at hovedstadens byrådsleder advarer mot å gi mynter, og heller etterlyser politiutrykninger og deportasjon. Hvorfor sender ikke myndighetene bekymringsmeldinger til de diskriminerende land? De rammede bor på visum i tre måneder av gangen, ute på gatene i Oslo, ved lugubre tilholdssteder, og de tigger. De behandles som annenrangs mennesker også her. Det er grunn til å tro at Oslos befolkning ønsker å representere en aktiv by i Europa som fremmer likeverd og som setter i gang fornuftige tiltak for de vanskeligstilte. På de tre månedene de er her, kan de gjøre mye nytte for seg mens de styrker sin kompetanse på selvoppholdelse. Norge trenger mer arbeidskraft enn den som importeres fra Polen, og vi har eksepsjonelt utholdende arbeidere sittende ute i våre gater. Hvem andre enn Oslo bør gå foran? La oss skape et gjensidig nyttig samarbeid. Gjensidighet gavner alle parter.

Uten rettigheter

Rom-folket har ingen rettssikkerhet eller velferd ved sine hjemsteder. Ikke her heller. I en annen tid ville politikere kjempet for deres velferd og rettigheter for å sikre progresjon, heller enn å kreve dem fjernet. I oktober var jeg en morgen ute på Stortorget, og da ropte en av de tiggende fra Romania på meg. "Sister. Me Sister. Stoma, sempre sempre." Jeg forsto at søsteren hennes var syk. Hun hadde store smerter i magen og hadde kastet opp alt hun spiste. I ukevis. Kvinnen sa at søsteren satt ved Nationaltheatret den dagen, så jeg gikk bort til henne og sa: "Doktor? Kom!" Og hun fulgte med. Syk, sliten og redd. Hun hadde ikke råd til behandling, hun kunne ikke engelsk eller norsk, og hun kunne ikke lese eller skrive. Vi gikk til Legevakten. Hun som tok imot oss i skranken var brysk. Kvinnen kunne ikke få behandling om ikke resepsjonsdamen fikk navnet hennes, og resepsjonsdamen anklaget henne for å lyve om at hun ikke forsto engelsk eller kunne skrive. Jeg ble mildt sagt bestemt og fortalte hvordan jeg kjente kvinnen og at det ikke var rett å mistro henne slik. Etter hvert ringte hun etter tolk og ba oss gå rundt hjørnet og vente i en sofa.

Fikk hjelp

Siden kom det en sykepleier som kunne spansk og italiensk, hun og kvinnen forsto hverandre. Kvinnen ble tatt med inn for prøvetagning og samtale. Vi fikk deretter beskjed om å komme tilbake tre timer senere. Imens satte kvinnen seg til for å tigge på byen. Deretter returnerte vi, og hun fikk veldig god behandling. Jeg fikk ikke lov til å betale for hverken behandlingen eller medisinen hun ble foreskrevet. Kvinnen hadde heldigvis ingen alvorlig sykdom eller infeksjon, men hun var syk og trengte medisiner. Lettelsen i ansiktet hennes var et ubeskrivelig syn. Hun hadde grått mye både på grunn av helsetilstanden og fordi hun hadde en alvorlig syk datter på åtte år i Romania. Hun bar i tillegg preg av å ha sovet ute om høstnettene. De tiggende kan sove på et herberge for 100 kroner pr. natt, men de har sjelden råd. Oslo kommune nekter for øvrig alle som tilhører andre kommuner å benytte seg av deres tilbud om akutt overnatting.

Forbud håpløst

3. juni, dagen etter at Oslos byrådsleder la skylden for problemene på dem som hjelper de tiggende, kunne vi lese i Aftenposten at dansk politi erfarer at forbud mot tigging ikke nytter. De melder derimot om et voldsomt oppsving i antall tiggende etter at EU utvidet østover. Problemet eskalerer.Oppbyggingen av Erlik Oslo var fundert i den samme grunnstøpningen som de fleste hjelpetiltak. Den var et rop fra folkedypet om å besinne seg og hjelpe vanskeligstilte fremfor å straffe dem. Erlik Oslos suksess viser at befolkningen er moden for at myndighetene iverksetter humane hjelpetiltak som virker etter hensikten, heller enn å påføre de vanskeligst stilte ytterligere lidelser.