NOEN FÅ UAVHENGIGE arkitekter, uten næringsbindinger og forvaltningsansvar, er prisverdig aktive i byutviklingsdebatten. Ulf Grønvold er en av dem, og i en artikkel i Aftenposten i går spør han om vi må akseptere butikkarealer og kontortårn for å få en ny hovedjernbanestasjon. Han påpeker at "Konkurransen om nye Oslo S ble . . . oppfattet som et stort kommersielt byggeprosjekt mer enn løsningen av en viktig fellesskapsoppgave." Den private næringsdelen skal finansiere den offentlige byggeoppgaven, og uten diskusjon får vi næringsarealer som eksponeres arkitektonisk, mens vi trodde det var Norges hovedjernbanestasjon som skulle få en vakrere og mer hensiktsmessig arkitektur. Grønvold beskriver hvordan det offentlige har trukket seg tilbake fra sin bestemmende rolle, og at dette fører til at vi ikke får så god arkitektur som vi kunne ha fått.Oslo er inne i en tid da store sentrale områder, spesielt i og rundt Bjørvika, står foran omfattende transformasjoner. Vi, befolkningen, tror at det er vårt representative demokrati, assistert av sterk offentlig fagkompetanse, som beslutter hvordan byen vår skal se ut. Realiteten er imidlertid at vi er på vei bort fra dette. I artikkelen "Kampene om Bjørvika: Hvor er byplanmyndigheten?", tidsskriftet Plan nr. 1/2007, skriver tech. dr. Rolf H. Jensen: "Selv politikkens vesen er endret fra omfattende styring og eget offentlig engasjement (governing), til mer indirekte påvirkning gjennom rammer og anvisninger, med større vekt på markedsmessige løsninger (governance)."

Forvitring.

De sterke aktørene i denne beslutningsdynamikken er eiendomsselskaper, blant dem offentlig opprettede selskaper som ROM Eiendom AS og HAV Eiendom AS. Jensen skriver i samme artikkel: "Governance innebærer også at det offentlige etterligner private konserner og (på alle nivåer) der det er mulig, oppretter egne selskaper. Disse blir selvstendige enheter styrt etter økonomiske kriterier og produksjonsmål, med ingen eller minimal politisk innblanding. Offentlig eiendom blir f.eks. ikke lenger et aktivt virkemiddel i politikken slik det kunne ha blitt i Bjørvika, men kun en ressurs i markedets åpne konkurranse. Avhendingsregler og forpliktelser i forhold til EU sikrer dette. Politikkens vesen blir mer markedsorientert enn ideologisk." I denne typen planleggingsprosesser har ofte de private aktørene større planressurser enn planmyndighetene, og vi fornemmer en offentlig planleggingsautoritet i gradvis forvitring.Byene og landskapet, dvs. samfunnet vårt, skifter hele tiden utseende. Men det er ikke bare de fysiske formene som forandres, også demokratiet "moderniseres", maktbalansen forskyves og livsvilkårene for store folkegrupper endres. For eksempel tilbringer storbyungdommen i Europa stadig mer av sin fritid inne i enorme kjøpesentre. De unge lever sine liv på nåde i kafésonene med klesstativ og musikkvideoer, kontinuerlig overvåket av videokameraer. Den gjennomkommersialiserte moderne innendørsbyen er i ferd med å bli deres viktigste møteplass. Det som var offentlige møteplasser, er blitt privat eiendom, og i disse nye sentrale bydelene, som kjøpesentrene faktisk er, må vi spørre oss, - blir de grunnleggende demokratiske borgerrettighetene ivaretatt, for eksempel for ungdom?

Samfunnsendring.

Vi ser her at byutvikling ikke bare dreier seg om arkitektur og fysisk utforming, men minst like mye om makt og samfunnsendring. I dette komplekse sosiale bylandskapet er det behov for fornyet kunnskap om hva som er politikkens felt og hvor det politiske handlingsrommet er. Men samfunnsforskerne, hvor er de i samtalen om dette viktige samfunnsfeltet?Enkelte kvalifiserte stemmer i mellomgenerasjonen har vært tydelige i Bjørvika-debatten, men nestorene i de tunge samfunnsvitenskapelige miljøene har glimret med sitt fravær. I en tid da de offentlige møteplassene, våre fysiske samfunnsarenaer, med stor kraft bygges om og bygges ned, er det behov for våkne og engasjerte samfunnsforskere. I forsvaret for våre gater og streder trengs flere riddere med skarpe våpen.