Ikke uventet har min kronikk om fattigdomsbegreper (Aftenposten 10. juli) ført til en del reaksjoner. Besynderlig nok har innleggene i liten utstrekning tatt opp det som var mitt hovedanliggende, nemlig at dagens fattigdomsdefinisjoner er uholdbare, og at vi behøver en mer adekvat fattigdomsdefinisjon for å kunne iverksette målrettede tiltak for å bekjempe fattigdom.

Upresise fattigdomsgrenser.

Det kan neppe angis en strengt objektiv fattigdomsgrense, da dette i stor utstrekning vil være et spørsmål om skjønn. Imidlertid vil et fattigdomsbegrep som fanger inn altfor få eller mange mennesker som etter en rimelig vurdering kan sies å være fattige, være lite hensiktsmessig. Min påstand er at dagens mest brukte fattigdomsgrenser fanger inn for få mennesker globalt og for mange mennesker i Norge. Påstanden om fattigdomsproblemet i Norge har ført til de sterkeste reaksjonene. Det kan nevnes at flere nye studier fra Statistisk sentralbyrå støtter mitt syn. Ingen, særlig ikke de reelt fattige, er tjent med et altfor omfangsrikt fattigdomsbegrep, fordi dette, som også Tone Fløtten i FAFO påpeker i Dagens Næringsliv (19. juli), undergraver fattigdomsbegrepets legitimitet.

Forbruksmuligheter bør avgjøre.

Jeg har foreslått at man i stedet beregner prisen på en gitt "forbrukspakke" av ulike varer og aktiviteter som man behøver for å leve som en fullverdig borger i et samfunn. De som faller under det inntektsnivået som kreves for å finansiere en slik pakke, vil da være å betrakte som fattige. I en radiodebatt (Radio Norge 10. juli) ga for øvrig styreleder i Fattignorge, Georg Rønning, sin tilslutning til dette. Fordelen med en slik innfallsvinkel er at den gir oss et begrunnet tall, noe som ikke er tilfelle med definisjoner basert på en gitt prosentandel av medianinntekten.

Rettferdig fordeling

. Professor Marianne Nordli Hansen og stipendiat Øyvind Wiborg bruker store deler av sin kronikk (Aftenposten 19. juli) på å dokumentere at fattigdom og ulikhet i stor utstrekning går i arv fra en generasjon til den neste. Dette er velkjent fra før, og det er utvilsomt en viktig grunn til at fattigdomsbekjempelse bør prioriteres høyt. Utover det brukes store deler av kronikken til å argumentere for at vi må ha en rettferdig fordeling av goder i samfunnet, men de presiserer ikke hva de legger i en "rettferdig fordeling", annet enn en mer omfattende omfordeling enn hva vi har i Norge i dag. Knapt noen vil være uenige i at goder skal fordeles rettferdig. Uenigheten oppstår når man skal avgjøre hva som faktisk er en rettferdig fordeling. Her synes ikke Hansen og Wiborg å ha noe å bidra med i sin kronikk.

På siden.

Professor Bjørgulf Claussen (Aftenposten 15. juli) sier seg enig med meg i at den offisielle fattigdomsdefinisjonen favner så bredt at mange mennesker som ikke er reelt fattige, kommer inn under den. Han fremhever deretter sosialklientene som den avgjørende gruppen av reelt fattige som bør løftes over fattigdomsgrensene, men uten å problematisere grensene. En slik heving av sosialhjelpen kan man selvfølgelig diskutere, men det er et annet poeng enn det jeg tok for meg i min kronikk.

Uetterrettelig.

Sosiolog Terje Carlsens bidrag (Aftenposten 15. juli) er en sterk kandidat til prisen for årets mest uetterrettelige avisinnlegg. Plasshensyn hindrer meg i å påpeke alle Carlsens usannheter, så jeg får nøye meg med to: Han hevder at jeg legger til grunn en sosialdarwinistisk modell. Jeg har faktisk skrevet en bok, Mennesket, moralen og genene(2001), om hvorfor vi ikke kan trekke noen normative konklusjoner, etiske eller politiske, fra evolusjonsteorien, dvs. det stikk motsatte standpunkt av det han tillegger meg. Fordi jeg avviser resultatlikhet som et ideal og tar til orde for idealet om mulighetslikhet, hevder Carlsen også at jeg er motstander av enhver utjevningspolitikk. Dette er en skivebom, da også idealet om mulighetslikhet er utjevnende, men i mer begrenset forstand enn resultatlikhet. Jeg lette for øvrig forgjeves etter et substansielt argument i Marianne Bjørneboes kronikk (Aftenposten 22. juli).