Det stille opprøret

Hvert tiår har sitt ungdomsopprør. 90-tallets forventede ungdomsopprør kom aldri, men i ettertid ser vi at det oppsto i det stille.

Generasjonen som er 25 år og yngre - eller Kidsa - som Bjørkeng skriver i kommentaren "Kidsa er ikke som før" - er den første generasjonen som har vokst opp med mobil og internett. De er online og de er superconnected hele tiden. Mobil og internett er blitt en forlenget- og helt vital - del av kroppen. Det er deres stille ungdomsopprør. I sin kommentar går Per Kristian Bjørkeng langt i å antyde at det siste ungdomsopprøret er et online- og teknologiopprør. Det tror jeg han har helt rett i, men vi som jobber i og rundt mediebransjen med trendforståelse, posisjonering og strategivalg, bråvåkner jo når det antydes at det er en ny "kategori" som vi ikke forstår, for dette er forbausende likt andre ungdomsoppgjør. Bare litt annerledes. For å forenkle det hele litt kan man si at hvert tiår har sitt ungdomsopprør. På førtitallet var det bebop, på femtitallet rocken, flower power ti år senere, punken i 77/78 og housekulturen på slutten av 80-tallet. 90-tallets forventede ungdomsopprør kom aldri, men i ettertid ser vi at det oppsto i det stille.

Gratis porno.

Ungdommen var de første til å ta i bruk SMS og den banebrytende musikknedlastingstjenesten Napster. De neste årene skulle de bli storforbrukere av instant messaging-tjenester, nettsamfunn og blogging.Onlinegenerasjonen er mobil både digitalt og geografisk. De former sine vaner og inntrykk, deler innhold og erfaringer og skaper seg et beslutningsgrunnlag som er helt unikt. De danner meninger personlig og kollektivt ved å samtale og observere hverandre, slik man har gjort i alle år. Men de altså har meninger, sladder, musikk, filmer, porno, nyheter og venner et tastetrykk unna. Hele døgnet. Hele året. Hele verden. Gratis. Og de bruker det rått. Det preger deres hverdag, medievalg og konsum. Teknologi og onlinefenomenet skaper en egen sosial væremåte og egne medievaner. I første rekke handler det om Peer2Peer-tjenester (BitTorrent, Napster, Bear Share), nettsamfunn (MySpace, gamlisnettstedet Facebook og Biip), blogger og instant messenger-tjenester av typen MSN (Windows Live) Messenger.

Henge på "netthjørnet".

For å ta det siste først; ungdom har flere hundre venner på sin Messenger, som Bjørkeng skriver. Messenger er et substitutt for å "henge på hjørnet", og det er et utgangspunkt for asynkron og synkron kommunikasjon. Asynkron i betydningen av at de deler sine tanker og følelser i nick-navnet (som de skifter kontinuerlig) og synkront i samtaler med flere samtidig hvor de deler videoklipp og musikk med hverandre. Som ansvarlig for bl.a. MSN Messenger i Norge i perioden 2001-2006 føler jeg at jeg må ta på meg deler av skylden for å ha forkludret ungdommens sinn, men for å si det med Tom Nordlie - det klarte jeg ikke alene. Det er et primalt behov å snakke sammen og dele opplevelser. Teknologien har bare gjort det enklere å danne subkulturer som får tilsynelatende unge og kule journalister til å føle seg sørgelig utdaterte. Antropologen Sara Thornton skriver om "hipness som en type subkulturell kapital". Der den tradisjonelle kulturelle kapitalen (som definert av Bordieu) tar utgangspunkt i smak og dannelse, handler den subkulturelle kapitalen om være "in the know". Thornton får støtte av sosiologen Talcot Parsons, som hevder at ungdom lager egne prestisjesymboler fordi de ikke kan konkurrere med de voksne om status. Tradisjonelt meningsbærende medier som avis og TV er nær fraværende i kidsas forsøk på å skape en identitet og da ender de voksne opp med å ikke forstå dem, som Bjørkeng skriver, og når de voksne ikke forstår de unge har man definisjonen på et ungdomsopprør. Selv Sokrates klagde som kjent på ungdommen.

Heller en blogg.

I en undersøkelse foretatt av det svenske analysebyrået Media Culpa bekreftes dette langt på vei. På spørsmål om hvem de (Kidsa mellom 16 og 20) stoler på under bedømming av et firma, eller en musikkfestival for den saks skyld, er "A person like myself or peer" den de setter sin lit til og det er flere som tror på en blogger enn firmaets øverste sjef. Over 50 prosent av kidsa ønsker å lese blogger om hverdagsligheter, personlige erfaringer, mote og design (53 pst.), men også musikkblogger scorer høyt (23 pst.). Politikk, samfunn, nyheter, sex og dating er derimot mindre interessant. "Hvis det skjer en tsunami får jeg jo vite om det uansett", som de sier. Summen av alle samtalene på Messenger, observasjonene på MySpace og inntrykkene fra bloggene skaper et fantastisk fundament for en helt egen ungdomskultur hvor den kulturelle smaken ikke defineres av Klassekampen eller Aftenposten, men av dem selv. Kidsa deler opplevelser digitalt og de bygger opp og bryter ned fenomener og diller over natten. Det blir tilsynelatende uoversiktlig for oss som ikke er in the know, selv om avisene ansetter en journalist på 22.

Kurt mot T.I.

Som et eksempel på forskjellen mellom dem og oss kan man ta en kikk på VG Lista og den populære (blant ungdom) nedlastningstjenesten Bear Share. I uke 30 topper Kurt Nilsen, Espen Lind, Coldplay, Jason Mraz og Åge Aleksandersen VG Lista, mens T.I., Birdman, Chamillionaire, Fergie og Ciara ruver på Bear Share. Åge Aleksandersen altså . .Nedlastningstjenestene er en helt sentral faktor for å forstå årsaken til det tilsynelatende fraværende opprøret på slutten av 90-tallet. Disse medfører at ungdom kan bruke penger på opplevelser (konserter, festivaler) i stedet for CD og DVD-er. Summen av kroner brukt på musikk og underholdning er nok mer eller mindre konstant, men i stedet for å bruke ukelønnen på software som musikk, brukes det på Hovefestivalen. Hvor kan de ellers bedrive utagerende festing uten 18-årsgrense?

Kidsa ligner gamlisene.

Raringer til tross, de har mange likheter med oss gamle, men i en litt annen form. De liker å gå på festival, men på sin måte. De liker å bry seg om hverandre, kanskje i større grad enn oss til og med. (Bare se på støtteerklæringer på MySpace og Messenger hvis det oppstår ubehageligheter i deres vennekrets.) De liker å motta mail (tilbud, masseutsendelser og RSS), men de sender ikke mail selv, bortsett fra når de kommuniserer med lærere og familiens eldre medlemmer. (Men når sendte du sist et brev? Og blir du ikke litt irritert over institusjoner og bedrifter som ikke svarer på mail? Kidsa blir bortenfor oppgitt over at de må maile og ikke kan sende SMS eller IM til de bedriftene/skolene de ønsker å henvende seg til.) Videre har kidsa, som generasjoner før dem, en drøm om suksess i arbeidslivet. Deres forventninger til innholdet er imidlertid fundamentalt annerledes. Kidsas plattformuavhengige tilgjengelighet er en erkjennelse mange må ta innover seg. For universiteter og høyskoler betyr det at de i stadig større grad må konkurrere globalt på grunn av kidsas kildetilgang. For arbeidsgivere betyr det at de må tenke annerledes når de skal rekruttere de beste unge hodene. Kidsa har en annen forventning til hierarkiske former og et forbud mot bruk av sosiale tjenester på jobb er like arkaisk som stemplingskort. For alle som har en vare å selge betyr det at de må forstå hvordan kidsa ønsker å kommunisere, hvis ikke velger de bare den banken som har skjønt at de vil ha kontoen tilgjengelig på mobilen.

Også eldre endres.

Vi, de gamle, har selvsagt ikke forutsetninger for å være in the know, men vi kan forsøke å forstå beveggrunnene og se sammenhengen - og det er ikke så skummelt. Jeg var ikke på Hovefestivalen i år, for jeg følte meg så sørgelig gammel under fjorårets festival. I år blir det Øyafestivalen nok en gang, (hvis jeg ikke klokkes inn på Bluesfestivalen) men selv jeg og mine venner orienterer oss digitalt og møtes etter SMS-avtale. Vi endrer oss vi også, det tar bare litt tid.

Les også:

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Innenfor husets fire vegger

Hvis vi slo voksne slik vi slår barn i Storbitannia, ville vi blitt fengslet. Men som foreldre klamrer vi oss til våre gamle rettigheter - og vi har ikke tenkt å slutte.

Vi kan ikke ha tillit til Israel

Skal Holocaust til evig tid unnskylde Israels overgrep mot et annet folk enn det som utsatte dem for det?

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer