Forskningen nedprioriteres.Enda en gang har den politiske ledelsen i Utdanningsdepartementet vist at forskning ikke er noe de vil satse på. Denne gangen har de valgt å avlyse meldingen om forskerrekruttering, en melding som kunne fokusert på forholdene for unge forskere og skapt verdifull diskusjon om forskning og forskere i fremtiden.

Usikker situasjon.

I dag er det et problem for unge at forskerkarrièren ofte innebærer en usikker arbeidssituasjon der langsiktighet og stabilitet er mangelvare. Mange er avhengige av prosjekt som ofte har kort varighet, og hva som skjer etterpå er uvisst. At andre sektorer ofte betaler bedre, i hvert fall for noen fagområder, hjelper ikke akademia til å bli en mer attraktiv karrière. For forskningen innebærer det at den mister unge talent, og for samfunnet betyr det at verdifull kompetanse som skal utdanne fremtidens studenter, forske frem innovasjoner og som det har kostet mye å utdanne, ofte går tapt.

Mangler folk.

I 2007 ble det tatt opp 1333 nye doktorgradsstipendiater, samtidig ble det uteksaminert 1030. Dette er en økning fra tidligere, men ikke stor nok til å dekke fremtidig behov for kvalifiserte forskere. For få doktorgradsstudenter er ikke det eneste problemet, vel så prekært er hva som venter de nyeksaminerte. Dette kunne meldingen ha fokusert på og kanskje til og med kommet med noen løsningsforslag til.For de færreste er det fast stilling i sikte. Rett nok kommer mange av de sittende professorene til å gå av med pensjon i løpet av noen år, men "noen år" er oftest nærmere om ti år enn neste år.

Lang ventetid.

En ung forsker kan bruke ventetiden til å kvalifisere seg. Det naturlige steget videre er da post doc. (en tidsavgrenset stilling for folk med doktorgrad), men her er det flaskehals. I 2005 registrerte Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP) totalt 4235 doktorgradsstipendiater, men bare 906 post doc.-er. Det hjelper heller ikke at man får post doc. finansiert av forskningsrådet bare en gang. Uten jobbutsikter forsvinner dermed mange lett ut av akademia til jobber som gir mer sikkerhet og langsiktighet.For dem som velger og har råd til å satse på en akademisk karrière er årene der man jakter fast stilling en slags ørkenvandring. Forutsigbarhet i jobbsituasjonen er en spøk, og i perioder der ingen professor har kastet et "ben" i form av småprosjekt av noen måneders varighet, er det mildt sagt vrient at NAV nekter en å bruke tid på å kvalifisere seg. Stipend er redningen for mange, men det gir ikke rett til arbeidsledighetstrygd etterpå. Situasjonen kan kanskje sammenlignes med den mange gründere er i de første par årene før firmaet har stabilisert seg, men forskjellen er at for unge forskere kan denne situasjonen for noen vare opptil et tiår. Er det rart at mange, kanskje spesielt de med barn, hopper av?

Unngå innavl.

Meldingen om forskningsrekruttering behøvde ikke bare å ta opp triste og vanskelige ting, den kunne også komme med konstruktive og gode forslag til å bedre forskerrekrutteringen. Den kunne pekt på hvordan man i Danmark har forsøkt å få bukt med innavl på institusjoner, ved å kreve at halvparten av alle nytilsatte doktorgradsstipendiater eller post doc.-er skal komme fra et annet universitet. Det tilfører nytt blod, enten det er utenlandsk eller fra andre nasjonale institusjoner, men gir og mulighet for å satse på "hjemmegrodde" talenter. Meldingen kunne også foreslått hvordan en bedre kan fange opp de mange gode ideene unge forskere har. For eksempel hadde et stort fond for små ideer vært en god ting. I dag kan det virke som det er lettere å få tak i millioner til forskningsprosjekt enn noen titusen til en konferanse eller artikkelsamling. Det fins noen slike penger, men søkeren må være knyttet til en institusjon, noe de som har endt sin doktorgrad eller post doc. ofte ikke er. Et slikt fond vil også gjøre frie unge forskere mindre avhengige av de etablerte.

Blir usynlig.

Når Tora Aasland nå avlyser meldingen, tar hun bort en god mulighet til å skape en konstruktiv debatt om forskningsrekruttering. I stedet vil hun at temaet skal diskuteres i kaoset rundt statsbudsjettet, der unge forskere med usikre arbeidssituasjoner nok ikke skaper like mye støy som regjeringens brutte løfter om for eksempel barnehager.