Jeg sitter på Karl Johan og tegner portretter av folk. Fine portretter av turister og ektepar som har det bra og er glad i hverandre. De betaler godt, opptil 300 kroner for et portrett som jeg bruker en halvtime på. Man må jo tjene penger på kunsten sin, og det er fint å portrettere alminnelige folk som går langs Karl Johan.Jeg kan selge opptil 20 tegninger pr. dag. Hvilke andre norske kunstnere kan måle seg med det? Kunsten min henger på veggene i mange forskjellige hjem, også utenfor Norge. Hvis innkjøpskomiteen på Nasjonalmuseet eller Koro (Kunst i offentlig rom) hadde tatt seg en tur på Karl Johan for å se på de kunstverkene som lages der, hadde de oppdaget at det er mange som lager kunst i det offentlige rom. Du trenger nemlig ikke utdannelse for å lage kunst folk vil ha. Det er bare å spørre folk hva det er de vil du skal lage og produsere det, så betaler de med glede. Men de billedkunstnerne som sitter på Kunstnernes Hus, i Norsk Kulturråd, som tror de kan noe om kunst bare fordi de har utdannelse innenfor billedkunstfeltet, er som kulturpolitisk talsmann for Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen sier, snobbete elitesnyltere som ikke kan senke seg ned på gatenivå der det reelle markedet er. For det er på gaten det skjer, og det er her folk flest beveger seg.

Gatemarkedet.

Markedet på gaten er tøft, og det er mange som kan tegne portretter. Vi konkurrerer om plassene hver dag, og av og til blir det litt knuffing. Nå er det kommet mange utenlandske tegnere, og da blir konkurransen enda tøffere. Jeg leste Ulf Erik Knudsen uttalelser i Aftenposten om at det er for mange hobbykunstnere i dette landet, og at det må være markedet som styrer. Jeg er helt enig. For jeg sitter jo på gaten og vet at det er de som selger portrettene billigst som får flest kunder. De rumenske kunstnerne som sitter ved siden av meg jobber hardt og fort, og tar bare 100 kroner for en tegning. Jeg skjønner at jeg må bli raskere, tegne fortere og gå ned i pris om jeg skal kunne hamle opp med dem, hvis ikke må jeg finne på noe annet å gjøre. Det er litt som med de nigerianske damene litt lenger borti gatene her. De tilbyr jo samme tjeneste billigere, og kanskje bedre enn de norske damene. Da vinner de kampen om markedet. Billigst er best. Når de tilbyr de rene og pene norske mennene en hyggelig pris får de norske damene finne seg en annen jobb på dagtid, så kan de heller holde på med hobbyen sin på kveldstid.

Tilfredsstille markedet.

Kunstnere som ikke tilfredsstiller markedet er ikke kunstnere. De er bare sære. De insisterer på å lage bilder som folk flest ikke vil ha, og påstår å ha fagkompetanse fordi de har utdannelse innenfor billedkunstfeltet. Folk flest vet hva kunst er. Du trenger ikke utdannelse for å se at Picasso ikke kan male, at "Skriket" av Munch er helt feil anatomisk sett, eller at "Mona Lisa" egentlig er en mann kledd ut som en dame.Selv prøver jeg å få til en avtale med Vestvågøy kommune og Koro (Kunst i offentlig rom) der performancebandet mitt The Hungry Hearts og en av de utenlandske prostituerte på Karl Johan opptrer som levende skulpturlandskap ved en liten blå hytte i Lofoten. Vi får kanskje leie hytta gratis mot å ta vare på de turistene som kommer innom. To eldgamle yrker, som trenger å tilpasse seg markedet kan dermed bli fusjonert til glede for turister fra hele kloden som gladelig betaler 150 kroner for performancen: We please you, you pay, hello it's your holiday!På denne måten kan både prostituerte og billedkunstnere tjene landet gjennom å tilby et lite stykke levende kunst og kultur som faktisk tilfredsstiller et behov hos folk flest.