Statistisk Sentralbyrå har utviklet en modell (Lotte Skatt), som viste at 56 prosent av det statiske inntektstapet ved skattereformen kom tilbake, i stor grad på grunn av økt arbeidsinnsats (Thoresen m fl, SSB mai 2008). Det meste skyldtes reduksjonene i toppskatten, dvs at responsen også er stor for midlere/høyere inntekter.En annen SSB-rapport (Holmøy/Aaberge i Økonomiske analyser 5/2004) viste at vi i 1995 kunne klart oss med en helt flat skatt på bare 18,3 prosent (bare trygdeavgifter i tillegg) økende til bare 22,9 prosent i 2050 selv med alle ventede fremtidige utgifter i tillegg. Tilbudet av arbeidskraft, som i denne rapporten særlig fanget opp lavere/midlere inntekter, økte så mye at man trolig ville kommet langt også med et romslig bunnfradrag.I tillegg finnes en internasjonal forskningslinje, inspirert av amerikaneren Edward C Prescott som vant Nobelprisen i økonomi i 2004 sammen med sin norske samarbeidspartner Finn E Kydland. Her ser man på ulikheter mellom land og hvordan endringer i skatter og strukturelle forhold kan få frem enda mer arbeidskraft på lengre sikt.Alle disse analysene tar hensyn til de motstridende virkningene som Reegård viser til.Vi har fremragende norske skatteforskere som ikke skal tas til inntekt for noen bestemt politikk, men det er uansvarlig å la være å utnytte den langt større frihetsgraden som forskningen åpner for. Perspektivmeldingen viste at fremtidens utgiftsvekst vil kreve så store skatteøkninger at skatteunderlaget vil bryte sammen uten en skattereform som får frem mer arbeidskraft.Kunnskapen åpner nå mulighetene for å øke skatteinntektene og lukke budsjettgapet på lenge sikt med inntektsskattereduksjoner for alle, hvis vi kombinerer dynamiske virkninger med varsomme økninger i andre skattearter og varsom reduksjon av veksten i offentlige utgifter.