Utvikling må til for å fremme det moderne samfunnets vekst og velferd. I dette eposet kneiser teknologien som heltefiguren over alt og alle. Uten teknologi, ingen vekst, så teknologien den må vi leve med.Men hva når teknologien snur seg mot oss og blir en usynlig fiende? Mobiltelefonen som vi alle elsker og hater, kan være en slik teknologi.

Mange farlige stråler.

Vi har alle opplevd angsten som kan oppstå når stråling preger nyhetsbildet. Tsjernobyl ga oss frykten for radioaktiv stråling og selvlysende sau. Radonstråling i huskjellere har satt en støkk i villaeiere. Det samme har dirrende høyspentmaster. UV-stråling fra sommer-, Syden- og solariumssol er med oss hele tiden, nesten som en kjær følgesvenn. I disse tilfellene kommer den vanlige forbruker til kort. Vi må leve med farene og temme naturen (og til dels energihungrige atommakter) gjennom egne tiltak.

Bruk på eget ansvar.

Mobiltelefonen er vår tids stråler, og vi kan selv delvis velge hvordan vi vil forholde oss til den. Med andre ord, vi ansvarliggjøres. En tilsynelatende uskyldig og uunnværlig dings er muligens ikke så harmløs som man kanskje skulle håpe. Dette vet vi ikke med sikkerhet ennå, selv om risikoen for skader oppgis i ulike prosentintervaller avhengig av hvilke forskningsstudier som legges til grunn. Uansett bidrar mobilen med varmestråling og stråling fra radiosendere - og den brukes mye. I Norge finnes det over fem millioner mobiltelefoner og rundt 60 000 mobilmaster. Barn blir trukket frem som en mer utsatt gruppe enn voksne, samtidig som stadig yngre grupper trer inn i mobilmarkedet. 20 prosent av alle syv- til niåringer og 65 prosent av ti- til elleveåringer har i dag mobiltelefon. Disse vil bli preget av en langvarig og nær relasjon til denne teknologien.

Føre var er vanskelig.

Myndigheter og Statens strålevern gir råd og hint om et føre var-prinsipp med hensyn til mobilbruk, og forbrukerne selv må ta ansvar for egen bruk. Men hvordan definere mobiltelefoni? Inngår for eksempel ikke mobilmaster i mobiltjenesten? Disse strategisk plasserte mastene er ikke enkle å unngå. Innlegget om basestasjonen på Kalmarhuset i Bergen ga oss innsikt i dette (Aftenposten 22. august) . Vi får dessuten flere soner med trådløst nettverk, mens enkelte europeiske byer går motsatt vei og utraderer mobilmaster og trådløssoner fra bybildet i føre var-prinsippets navn.

Menneskelig strålebarometre.

Forrige fredags reportasje i A-magasinet om Gaute (12) ga oss et innblikk i situasjonen for dem som kjenner denne strålingen direkte på kroppen - de menneskelige strålebarometrene.For denne gruppen el-overfølsomme er stråling ingen usynlig fiende, og det er få steder i det offentlige rom hvor man kan unnslippe strålene, selv uten å eie en mobiltelefon.

Høy grense i Norge.

I Norge har man satt en elektromagnetisk strålingsgrense på 2 watt/kg (SAR-verdi) for mobiltelefoner, noe som er WHOs anbefalte maksverdi. Den svenske TCO-standarden er på 0,8 watt/kg og dermed langt lavere.Etter norsk målestokk vil nesten alle mobiler "overleve", mens den svenske standarden lar mange av dagens mobiltelefoner fremstå som strålingssyndere. Det tyske miljømerket Blå Engel går enda lenger og krever 0,6 watt/kg, samt andre miljøkrav, for å la mobiltelefoner passere. Men hva skjer dersom mobiler overstiger de ovennevnte grenseverdier? Burde ikke disse da automatisk trekkes fra markedet? Og kan vi ha tillit til at grenseverdiene i det hele tatt beskytter oss? Når skeptikere ber oss betvile forskning som påviser helsefare - hvorfor skal vi ikke da kunne betvile ekspertenes tilsynelatende tilfeldig valgte grenseverdier?

Ulike forskningsresultater.

Medienes dekning av dette feltet viser at strålingsdebatten går i rykk og napp. Forskere hevder at mobilbruk under graviditet gir problembarn. Så kommer advarselen om at man må bruke handsfree for å forhindre hjernesvulst. Hva med testikkelkreft og sædkvalitet hos menn når mobilen puttes i lommen? Så er det på'n igjen: Mobil gjør oss barnløse, søvnløse og endrer cellene våre. Det er bare å vente på neste forskningsartikkel om at mobil er sunt og speeder opp hjerneaktiviteten. Så, endelig: Statens strålevern og Kreftregisteret postulerer at det ikke finnes noen sammenheng mellom hjernesvulst og mobilbruk! Denne runddansen er det vanskelig å forholde seg til for den enkelte, mens myndighetene krever entydige bevis om helseskade ved stråling for å endre strålingsstandarder og implementere tiltak.

Informasjon om skadevirkninger.

Informerte forbrukere vil allerede vite at man burde redusere mobilbruken, bruke SMS og handsfreeutstyr, holde mobilen vekk fra kroppen, ikke skjerme av antennen, ringe ved god dekning (dårlig dekning gir større strålefare), og velge telefon med lav strålingsverdi. En tommelfingerregel er videre at flipp- eller skjelltelefoner stråler mer, mens telefoner med synlig antenne stråler mindre. Inntil myndighetene tar ansvar, bør forbrukere få mest mulig innsikt til å ta informerte valg. Hvor mye stråler mobiler, hvor finnes det mobilmaster, og med hvilke materialer produseres mobiltelefonen?Statens strålevern (www.nrpa.no), Grønn hverdag (gronnhverdag.no) og det svenske Mobilmärkning (mobilmarkning.nu) er kilder å oppsøke, men disse burde utvikles i langt større grad. Kanskje burde strålings- og miljøparametre tilføyes i Post- og teletilsynet tjeneste Mobilpriser.no?

Politikerne må ta grep.

Problemet er at denne strålingen er mer snikende enn mye annen stråling der vi ser eventuelle skadevirkninger raskere. Det gjør det desto vanskeligere å løfte guarden.Kall det gjerne krisemaksimering, men igjen ser vi at føre var-prinsippet nedprioriteres, mens langtidseffekter tar tid å studere! Et enkelt politisk sverdslag om betydelig reduksjon av grenseverdier for stråling ville medført at verdens glupe teknologihoder måtte komme opp med strålende ideer for dette problemet. Vi får se på tilstanden om 20 år.Håper vi slipper å se for mange finmaskede strålingsburkaer i det offentlige rom.