For tiden diskuteres om Norge bør implementere EUs datalagringsdirektiv. Direktivet pålegger teletilbydere å lagre opplysninger om tid, sted, varighet, avsender og mottager for all telefoni- og internettbruk, såkalte trafikkdata, i en periode fra 6 til 24 måneder. Formålet er å sikre at slike data er tilgjengelige i forbindelse med etterforskning av alvorlig kriminalitet, slik det enkelte land definerer dette.Lagring av trafikkdata var vedtatt i flere EU-land allerede før EU-direktivet kom i 2006. For eksempel vedtok Danmark i 2002 en lagringsplikt på ett år. Direktivet skal sikre at landenes regler på dette området ikke blir for sprikende.

Ikke overvåking.

På bakgrunn av ulike innlegg i den norske debatten kan det være behov for å slå fast hva datalagringsdirektivet ikke dreier seg om. Det er blant annet ikke tale om å lagre innholdet i kommunikasjonen. Det er heller ikke tale om å registrere hvilke nettsider man besøker. Lagringen skal ikke skje hos politiet eller et annet myndighetsorgan, men hos teletilbyderne og da bare som ikke-lesbare rådata. Det er videre ikke grunnlag for å hevde at de som bruker teletjenester, vil bli gjenstand for overvåking, i noen som helst rimelig betydning av dette ordet.

Overdrevet kritikk.

I debatten har man også møtt argumentet om at lagring av trafikkdata innebærer at alle behandles som kriminelle. Men i så fall betraktes vi alle som kriminelle i svært mange sammenhenger. I et moderne samfunn samles det elektroniske spor om oss på en rekke ulike steder, for eksempel hos finansinstitusjoner som forvalter våre bankkonti, næringsdrivende som lagrer kunderegistre eller bomselskaper som registrerer våre passeringer. Håndtering av personopplysninger er en del av hverdagen i enhver moderne bedrift.

Lite opplysende retorikk.

Direktør i Datatilsynet, Georg Apenes, er en iherdig motstander av å implementere direktivet i Norge. Han mener direktivet er uttrykk for det han kaller "totalitært svermeri". Dette er kanskje elegant retorikk, men er vel ellers lite opplysende.Det er videre liten grunn til å hevde, slik Personvernkommisjonen gjør, at en implementering av direktivet vil kunne hemme borgerne i deres frihet til å samles, ytre seg og søke opplysninger. Norge har solide demokratiske tradisjoner, og de borgerlige frihetene står sterkt. Det er liten grunn til å tro at en plikt til å lagre trafikkdata vil ha synderlig innvirkning på borgernes frimodighet.

Lagring skjer i dag.

Lagring av trafikkdata skjer i stor utstrekning i dag. Blant annet har telefontilbydere behov for dette for å fakturere kundene for bruk av tjenester. Dermed har også politiet kunnet få tilgang til slike data etter foreskrevne prosedyrer til bruk i etterforskningen av straffbare handlinger. Ifølge Lov om elektronisk kommunikasjon skal slike data slettes så snart de ikke lenger er nødvendige for kommunikasjons- eller faktureringsformål. En sletteplikt følger også av personopplysningsloven. Etter Datatilsynets konsesjonspraksis skal dataene slettes etter tre til fem måneder. Men i praksis skjer lagring også i lengre tid enn dette, slik at politiet når vilkårene er til stede, har kunnet innhente trafikkdata også eldre enn fem måneder. I fremtiden kan det imidlertid tenkes at det blir gratis å ringe eller at teletilbyderne vil fakturere for tilgang til en tjeneste, ikke bruk, slik at de selv ikke vil ha behov for lagring. Dersom det ikke innføres en lagringsplikt for trafikkdata, vil sjansen øke for at dataene er slettet når politiet trenger dem i etterforskningen.

Lagring hindrer overgrep.

Personvernkommisjonen etterlyser dokumentasjon av behovet for lagring av trafikkdata i det omfang som følger av direktivet. Nå har spørsmålet om implementering av direktivet ennå ikke vært på høring - noe det snarest bør - og behovet vil ventelig bli bedre belyst da. Men det er enkelt å peke på kriminalitetstyper som vanskelig - og noen ganger overhodet ikke - lar seg oppklare uten at politiet har tilgang til trafikkdata. Internettrelaterte overgrepssaker og nettbankbedragerier er opplagte eksempler. Det henger dårlig sammen å mene at politiet skal bekjempe slik kriminalitet, samtidig som man er motstander av lagring av trafikkdata.

Datalager brukes i mange saker.

Men trafikkdata kan være avgjørende for oppklaring av nær sagt alle typer saker. Narkotikasaker starter ofte med pågripelse av en kurér, mens analyse av trafikkdata gir grunnlag for videre etterforskning mot mottagere og bakmenn. I flere innsidesaker har tilgang til trafikkdata vært helt nødvendig for å avsløre kontakt mellom aktørene.Det er hevdet at direktivet ikke "treffer" i forhold til formålet, fordi datakyndige kriminelle vil finne andre måter å kommunisere på, for eksempel ved å bruke tjenester fra teletilbydere utenfor EØS-området. Nå kan vel trafikkdata bli lagret også i land utenfor EØS. Og selv om det finnes lovbrytere med stor datakunnskap, gjelder dette likevel de færreste. Det er ellers et litt underlig argument at fordi politiet eventuelt ikke klarer å ta noen datakyndige kriminelle, bør vi heller ikke ha mulighet til å avsløre gjerningspersoner som er mindre avanserte.

Misbruk må forebygges.

Trafikkdata og andre personopplysninger lagres som nevnt i stort omfang i vårt samfunn, uavhengig av datalagringsdirektivet. Enhver lagring av persondata muliggjør misbruk. Direktivet søker på sitt område å motvirke dette på ulike måter. Reglene om dette er likevel generelle og lite presise, og i det videre lovgivningsarbeidet i Norge bør det legges betydelig energi i å utvikle rettssikkerhetsgarantiene. Etter vårt syn er det dette debatten bør dreie seg om, snarere enn om direktivet bør kastes helt på skraphaugen.

EØS-relevant?

Det er reist spørsmål om lagringsdirektivet er såkalt EØS-relevant. Dersom direktivet ikke er EØS-relevant, vil Norge ikke være forpliktet til å implementere det. Men spørsmålet om det bør innføres en lagringsplikt for trafikkdata i Norge, bør avgjøres uavhengig av spørsmålet om EØS-forpliktelse.

Datalagring trengs.

Det vil bety en vesentlig svekkelse av kriminalitetsbekjempelsen i Norge dersom teletilbyderne ikke pålegges en lagringsplikt for trafikkdata. Norge vil dessuten bli stående igjen som nærmest eneste land i Europa der politiet ikke har tilgang til slike bevis. Dette bør politikerne være klar over når de skal ta stilling til spørsmålet om lagringsplikt.