Siste års bokhøst varmet opp en gammel debatt om hvilke grenser litteraturen bør underkaste seg. Diskusjonen ble i særlig grad knyttet til Carl I. Hagens Ærlig taltog Gerd-Liv Vallas Prosessen.Kritiske røster hevdet at enkelte av fjorårsutgivelsene, dersom de var blitt klaget inn, ville blitt felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på Vær Varsom-plakaten (VVP). Det kan de gjerne ha rett i. Spørsmålet er imidlertid om en slik innvending er særlig relevant.Sammenligningen av journalist og avis på den ene siden, og forfatter og forlag på den andre er en temmelig haltende parallell. Pressens samfunnsrolle er tydelig beskrevet og nedfelt i VVP, og angir blant annet at den har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Journalisten står formelt i et ansettelsesforhold til avisen og hever lønn. Avisen antar eller forkaster hvert ord journalisten skriver, han eier ikke sin egen tekst i annet enn åndsverklovens forstand, og avisen står selv inne for det som settes på trykk.

Eier teksten.

Litteratur utformes av enkeltindivider så forskjellige at de vanskelig kan tillegges felles motiv eller samfunnsrolle. Forfatter og forlag er to likeverdige parter. I normalkontrakten overdrar forfatteren retten til å trykke og selge teksten som bok til forlaget, mot en prosentdeling av omsetningen - royalty. Forfatteren eier sin egen tekst, og står som eneste avsender av innholdet, mens forlaget er rettighetsforvalter - ikke arbeidsgiver. Forlaget har selvfølgelig utgiveransvar, men ikke på samme måte som en avis; det kan problemfritt utgi bøker med motstridende synspunkter, og stille seg bak alle tekster.For meget enkelt å eksemplifisere forskjellen mellom subjektivt (litteratur) og objektivt (journalistikk): Når Carl I. Hagen i sin bok skriver at Lars Sponheim er en drittsekk, er det Carl I. Hagen som mener og hevder dette. Dersom journalist NN får satt på trykk en slik betegnelse i Dagbladet, er det Dagbladet som mener og hevder dette.

Grenser.

I et intervju med NRK Kulturnytt uttalte Ulf Andenæs, journalist og anmelder i Aftenposten, at det kan være nødvendig med et etisk regelverk både for dokumentar- og skjønnlitterære bøker basert på virkelige personer og hendelser. Finnes det da ingen grenser?Selvfølgelig. Det finnes et mylder av grenser. Tilbake til drittsekken: Sponheim har en offentlig posisjon, der han er godt rustet til å kunne takle, rettferdig eller urettferdig, at en politisk motstander gir ham nedsettende personkarakteristikker. Valg av medium for slike ytringer - bok, radio, avis - er likegyldig. En underordnet sekretær i Venstres partiapparat som opplevde det samme i en bokutgivelse, ville derimot med større tyngde kunne anse dette som en ærekrenkelse. Hvem som er avsender og mottager flytter altså grensene.

Regelsett.

Forfattere og forlag har primært tre regelsett å forholde seg til, skjønt ingen er absolutte. Den juridiske grensen forholder seg til hva som er og ikke er tillatt ifølge norsk lov. I rettsapparatet har det vært få saker, men som selvsensur er vissheten om en juridisk grense meget effektiv. Standens grense, også kjent som "god forleggerskikk", tilsier at det som er lov, ikke nødvendigvis også er klokt eller etisk riktig. Forfatterens grense handler om hans moral og anstendighet knyttet til teksten, som han alene har kjennskap til. Eksempler er bruk av levende modeller eller andres åndsverk. Dette er den vanskeligste grensen for et forlag å identifisere. Kanskje også for forfatteren selv.I Nikolaj Frobenius' Teori og praksis står genrebetegnelsen "roman" på tittelsiden. Til dette lille ordet er det knyttet en fotnote på en og en halv side: "Hvor slutter selvbiografien . . . og hvor begynner romanen? . . . Hvis jeg skal gjøre et overslag, vil jeg si at 50 prosent, muligens så mye som 60 prosent av det som er nedskrevet, faktisk har hendt og er objektivt verifiserbart." I et videre "NB", står det: "Ingen av personene i denne boken er fullstendig oppdiktet. Likheten med levende personer er uunngåelig og en forutsetning for alt som er festet til sidene. Forfatteren forbeholder seg retten til å komme med spotske, overdrevne, løgnaktige og sentimentale virkelighetsforvrengninger. Alle løgner er sannferdige."

Uegnet.

Sitatet viser i hvilket grenseland litteraturen frivillig går inn. Mens modellen for Vær Varsom-plakaten er at journalister vurderer journalisters arbeid etter felles retningslinjer, ville konsekvensen på litteraturens område bli at forleggere vurderer for eksempel journalisters, politikeres, atomfysikeres, historikeres, juristers og poeters arbeid etter ensartet standard. Det er opplagt at med den skyggeaktige uklarheten som ikke bare Frobenius bekjenner seg til, vil en Vær Varsom-plakat fremstå som skolemesteraktig pirk, komplett uegnet til formålet. Som vel å merke ikke er å frembringe sannhet og anstendighet, men å lage en god bok (de to tingene er ikke nødvendigvis det samme). Litteraturens største kvalitet er nemlig at dens grenser - i konvensjonell forstand - ikke finnes.Dette er en forkortet versjon av en artikkel i Prosa nr. 04/08, som utgis i dag.