Hvordan møter vi vanskelige spørsmål og grunnleggende uenighet? Vi er opplært til at dialog er den riktige, demokratiske vei. Problemer løses gjennom utveksling av tanker og ideer. Med respekt. Meningsfull dialog preget av ekte toleranse: Jeg hører på deg og er villig til å endre standpunkt dersom du klarer å overbevise meg. Vi lærer dette i barnehagen og på skolen. Noen vil si at vi får det inn med morsmelken, akkurat som de vil si at vi er født med ski på bena.

Krenkende meninger.

Iblant er konfliktene så grunnleggende og mangelen på gjensidig respekt så åpenbar at dialog virker nytteløst. Hvordan angriper vi uenighet når meningene er støtende, vi føler oss krenket, og motstandernes ytringer egnet til å skape frykt?Vi som er homofile og lesbiske har alltid vært flinke til å forstå "de andre". Noen har vokst opp med sterkt religiøse foreldre. "Det er ikke så lett å være dem heller," sier vi kanskje og tenker at vi kan la oss undertrykke litt mer, i noen år til.

Grenser for dialog.

Hvor går grensene for harmonien og dialogen? Vi hverken kan eller vil forstå trusler om drap og holdninger som hører hjemme i en uopplyst tid. Vi kan ikke, men hva gjør vi? Altfor ofte skygger vi banen. Grunnleggende verdispørsmål som ikke kan løses med dialog, blir i stedet ikke-tema. For hva skal vi gjøre når mottageren av vårt budskap ikke vil svare, eller svarer annerledes enn oppskriften på dialog tilsier? Når svaret på hvorfor ikke Islamsk Råd kan ta avstand fra dødsstraff for homofile, er at de må vente på Det europeiske fatwarådet før de kan ha noen mening, følger ikke Islamsk Råd spillereglene for dialog. Vi får ikke vite hva de mener, og vi må gå rundt og tenke på at det kanskje er noen som helst vil drepe oss, men at de bare ikke vil si det.

Taushet og unnvikelser.

Vi kommer til kort, og har lyst til å slutte med dialog. Det ville imidlertid være en kapitulasjon, et alternativ som ikke er åpent for et politisk parti som vårt. Vårt virkemiddel er det frie ordet. Når det gjelder grunnleggende menneskerettigheter, kan vi ikke tolerere og respektere meninger som går på tvers. Det hjelper ikke at forklaringen på menneskerettighetsbrudd finnes i religion og kultur. Det er her kampen står. Og det er her tausheten og unnvikelsene finnes. På kommentarplass har for eksempel Dagbladet avfeid spørsmålet om dødsstraff for homofile som et spørsmål om religionsfrihet, "et etisk spørsmål". Slik blir temaet et glatt såpestykke; det ene øyeblikk tror du at du har fått gripetak, i det neste slipper det ut av fingrene dine.

Skaper fronter.

Hva gjør vi videre? Homofile og lesbiske som vokser opp i hjem preget av fortielse, skam og vold, skal og må ha vår hjelp til å komme videre. Vi kan ikke gi opp, men må vi velge en annen vei? Mohammad Usman Rana vant Aftenpostens kronikkpris ved å provosere. Rana har hevdet at Sharia kan ha noe for seg i familieanliggender. I en debatt om homofili slo han fast at "intellektet gjør at primitive lyster kan undertrykkes". Når han konfronteres med disse og andre påstander, inntar han offerrollen og stempler uenighet som ekstremisme, hets og sjikane. Den provokative formen som Rana har valgt, innbyr ikke til dialog, men til fronter. Det er selvfølgelig hans rett, men oppfattes ikke som særlig konstruktivt.

Andre samtalepartnere.

Usman Rana, Islamsk Råd og andre selvoppnevnte og valgte meningsbærende ledere, har meldt seg ut. Deres valg av strategi gjør dem egentlig uinteressante. Vi får ikke tak i dem; de glipper unna, vil ikke svare, eller går til angrep på dem som stiller spørsmål. Det som behøves er personlig mot, informasjon og kunnskapsspredning. Da henvender vi oss ikke til Islamsk Råd, men til MIRA-senteret, Oslo Røde Kors Internasjonale Senter, skolen og helsestasjonene. Muslimske politikere, partene i arbeidslivet og Likestillings- og diskrimineringsombudet må bidra. Homofile og lesbiske skal ikke tvangsgiftes, mishandles til lydighet, behandles med terapi, isoleres, sendes ut av landet eller drepes!