Forlagene liker ikke tanken på etiske regelverk i sin bransje. Det kan man godt forstå. Ingen bransjer, profesjoner eller yrkesgrupper liker etiske regler og råd. De har derfor stort sett fått dem tredd nedover hodet i form av lovgivning (som forskningen) eller laget dem selv for å unngå lovgivning (som pressen).Forlagenes begrunnelse for å slippe etiske systemer er at forleggeriet er vesensforskjellig fra journalistikken. Det er for det første diskutabelt, i alle fall når det gjelder sakprosa som jeg konsentrerer meg om her. Hvis en journalist skriver en lang reportasjeserie og publiserer den i Schibsted-eide Aftenposten, vil både utgiver og journalist være underlagt pressens etiske selvdømmesystem. Hvis den samme journalisten utgir nøyaktig den samme teksten i bokform for Schibsted forlag, vil hverken forfatteren eller forlaget ha noen formelle etiske restriksjoner. Forskjellen er altså slett ikke så åpenbar og enkel som forleggerne vil ha det til. En påstand om at forlag og forlagsredaktører er av en etisk mer høyverdig støpning enn avisutgivere og avisredaktører er også noe vanskelig å begrunne.

Hensyn til hvem?

Det som derimot er riktig, er at jusen er forskjellig (selv om Ida Berntsen i Cappelen Damm i sin artikkel overdriver forskjellene) og at arbeidsformene normalt er nokså ulike. Men det betyr jo først og fremst at et etisk regelverk for bokbransjen må være annerledes enn regelverket for pressen.Den viktigste likheten - som bransjens representanter synes å se bort fra - er at de etiske kodekser og nemnder ikke er til for bransjen, men for dem skriveriene går ut over. Reglene er til for å sikre interessene til dem som blir utsatt for omtale de selv finner uriktig, belastende, urimelig eller støtende. Dette ble nokså presist uttrykt i pressens aller første Vær Varsom Plakat, der det innledningsvis het: "La det ikke kunne sies med sannhet at pressen setter folk unødig i gapestokken". Dette innebærer riktignok at det er greit å sette folk i gapestokken hvis det er nødvendig, men poenget er at hensikten med regelverket er å beskytte dem som ikke kontrollerer en avis eller en TV-kanal eller et forlag eller et distribusjonssystem for bøker. Og for den som rammes, spiller det liten rolle om de sårende, krenkende eller urimelige påstandene fremsettes i bok eller i fjernsyn. Etiske nemnder er ordninger der de rammede billig og enkelt kan få oppreisning. Domstolene er ikke noe alternativ. Dels er rettsforfølgning altfor dyrt for de fleste, og dels er det nesten umulig å få medhold i injuriesaker. Men viktigst er at det bør være en vesentlig forskjell på jus og etikk. Ida Berntsen viser til de såkalte flaggparagrafene i den nåværende Vær Varsom-plakaten for å begrunne forskjellen på pressen og bokbransjen. Hun hevder at pressen har overordnede samfunnsmessige hensyn å ivareta som ikke bokbransjen har. Realiteten er at disse flaggparagrafene bare er til pynt. Pressens etiske selvdømmesystem hverken kan eller vil overvåke om pressen løser sitt samfunnsoppdrag. Derimot fungerer systemet brukbart som en klageinstans for personer som føler seg urimelig behandlet.

Bokbransjens jakt

. Sett utenfra synes det dessuten nokså åpenbart at bokbransjen i stadig større grad jakter på spissformuleringer. Grovkornede, spenstige karakteristikker og påstander kan selges inn til nyhetsredaksjoner som bringer dem videre og skaper interesse for boken. Når påstandene faktisk foreligger i bokform, vil det normalt være mindre kontroversielt å publisere dem i andre medier. Eksemplene fra fjorårets bokhøst var mange. Berntsen har selvfølgelig rett i at det ikke er noen matematisk sammenheng mellom omtale og salg. Men det er på den annen side nokså vanskelig å få solgt bøker som ingen har hørt om. Kampen om oppmerksomhet i medievirvaret er knallhard og det er helt klart fristende for forlagene å dyrke frem og hegne om rammende og krasse formuleringer og påstander. Et etisk regelverk vil derfor også kunne være et bolverk mot markedskreftenes herjinger.