Vold mot minoriteter. Hva slags type problem er vold mot medmennesker motivert av ofrenes (antatte) tilhørighet til etniske, religiøse og seksuelle minoriteter? Den 21. september fortalte den norske medisinstudenten Vidar Tran sin opprørende historie i denne avisen. Han ble nesten drept av nynazister mens han studerte i Polen.Trans kronikk var velskrevet og reflektert, og han koblet sin egen rystende opplevelse til de bredere rasistiske strømninger man ser i Europa, ikke minst i Øst-Europa. Det er god grunn til å gjøre denne koblingen.

EU uttrykker bekymring.

EU har i løpet av de siste månedene, i flere sammenhenger, uttrykt bekymring for behandling av etniske og religiøse minoriteter, og homofile, i en rekke medlemsland. Den store undersøkelsen Pew Global Attitudes Project finner at holdninger til både jøder og muslimer blir mer negative i europeiske land i løpet av 2008. Polen er et av de verste land i denne sammenheng; bare i Spania er holdningene til de to religiøse minoritetene mer negative. Trans opplevelser er altså ikke bare en enkeltepisode.Det har lenge hersket en holdning i Norge om at antirasistiske tiltak er sivilsamfunnets gebet. Selvsagt er det viktig og nødvendig at frivillige organisasjoner mobiliserer mot diskriminering og vold. Men det er ikke nok. Vi kan godt gå i fakkeltog, men det avskrekker ikke representanter for ekstreme subkulturer. Norske myndigheter må tenke nytt om problemet. Vi må ta problemene mer alvorlig som internasjonale og transnasjonale utfordringer. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har lenge fremhevet det nye norske vi. Det er viktig. I det nye blikket på norsk utenrikspolitikk som vokser frem i Utenriksdepartementet (ikke minst under overskriften "Refleks - norske interesser i en globalisert verden") ligger det en erkjennelse av at grensene mellom utenriks- og innenrikspolitikk viskes ut som et resultat av globalisering, ikke minst migrasjon.

Intoleranse og vold.

Den volden Tran har vært utsatt for viser at problemene ikke stopper ved nasjonale grenser. Intoleransen og volden øker i en rekke europeiske land, og man må møte utfordringen i dialog med andre lands myndigheter. Det er grunn til å spørre seg om myndighetene i land som Polen tar problemet alvorlig. Det angår Norge som stat når norske borgere utsettes for rasistisk vold i et annet land, og spesielt når dette ser ut til å være et vanlig problem. Hva kan norske myndigheter gjøre? Utenriksministeren kan jo begynne med å invitere den polske ambassadøren til en prat og spørre hva polakkene har tenkt å gjøre med dette. Eller kanskje Polens ambassadør kunne skrive noen linjer om problemet i denne avisen?