Dialog. Karina Hellum og Håkon Haugli fra Arbeiderpartiets homonettverk skriver 12. september om den kvelende dialogen. De spør: "Hvordan møter vi uenighet når konfliktene er grunnleggende?" Det siktes til at Islamsk Råd ikke er avklart i spørsmålet om dødsstraff for homofile. Svaret er påfallende enkelt: Ulike meninger må nødvendigvis godtas uten at det så raskt tys til offerrollens følelsesladede anklager om intoleranse og diskriminering. Toleranse betyr ikke at den ene part automatisk må bøye seg for den andres oppfatning. Noen ganger er uenighet dialogens endestasjon, noe det bør være takhøyde for i et demokrati.

Maktspråk og toleranse.

Forskere, deriblant Michel Foucault, har studert hvorledes maktspråk utvikles som undertrykkelsesredskaper i det offentlige. Det kan virke som om kravet om dialog og toleranse i økende grad brukes som en manipulativ hersketeknikk for å få motstanderen til å tie. Hva er det med Arbeiderpartiet og trangen til å dyrke dialog med en nærmest religiøs glød, og dermed anta at alle til slutt skal tenke likt? Å være et pluralistisk samfunn innebærer nødvendigvis respekt for ulike oppfatninger. Det kan bli lenge til islam, med 1,3 milliarder tilhengere på verdensbasis, vil godta det sosialistisk-sekulære Arbeiderpartiets fundament. Det er ikke bare
homofile som mister livet i land som Iran. Mange kristne lider nøyaktig samme skjebne. Justisminister Knut Storbergets angrep på biskop Ole Christian Kvarme da han forsøkte å stanse en partnerskapsinngåelse i Kampen kirke som brøt med Kirkerådets vedtak, illustrerer godt det kvelende kravet om toleranse.

Dissens respekteres ikke.

Anklagene om at Kvarme gir grobunn for hatvold, viser hva som skjer når dissens ikke respekteres i en stat. Utsagnet kan med letthet speiles: Hva med Storbergets intoleranse og fordommer mot Kirkens rett til styring over egen teologi? Er det oligarkene i Ap-lobbyen som i sovjetisk stil skal diktere hva Kirken, som er en del av en religion med 2,2 milliarder mennesker, skal stå for?