Fagfolk. Det finnes mange fageksperter, men i nyhetsbildet er det stort sett de samme som går igjen - og igjen. Skjer det noe på økonomifronten, innkalles det gjerne et fast kobbel med økonomieksperter. Når diskriminering av homofile i den norske kirke diskuteres, møtes ofte de samme debattantene og gjerne med fastprogrammerte meninger. Dette kan naturligvis avspeile at mediene har funnet de best kvalifiserte fagfolkene, men med den raske kunnskapsøkning som skjer innen ethvert fagfelt er det grunn til å spørre om et fåtall personer virkelig har oversikt over alt innen det aktuelle fagområdet.

Ensretting.

Når det gjelder kunnskap om vold, som er vårt fagfelt, har vi registrert en ensretting i medienes valg av fagekspertise. Et svært begrenset utvalg av eksperter uttaler seg om det meste av voldsrelaterte temaer, for eksempel hvorfor en ung mann skyter ned elever og lærere på en skole, hva som er årsaken til at en mann tar livet av kone og barn, hva som ligger bak antatt rasistisk motivert utøvelse av vold, hva som ligger bak at mødre tar livet av sine barn, etc. Det er forbausende at Norges største mediebedrifter ser ut til å tro at et svært begrenset antall antatte "eksperter" kan dekke alle disse temaene. Disse ekspertenes uttalelser får ofte stå uimotsagt i beste sendetid, og en påvisning av faktiske feil fra annen fagekspertise blir allerede neste dag lett gammelt nytt. Selvfølgelig kan selv velkvalifiserte eksperter ta feil, og de best kvalifiserte ekspertene er ikke alltid tilgjengelig for mediene når de trengs.

Står selv ansvarlig.

Vårt hovedpoeng er en uro over en tendens til valg av fagpersoner som innfrir "alt-i-ett"-rollen når det gjelder sammensatte og meget kompliserte fagområder i mediene. Dette er naturligvis ikke et ansvar som mediene skal forvalte alene. Enhver fagperson står ansvarlig for å innse og formidle sin fagbegrensning. På samme måte har kunnskapsinstitusjoner ansvar for å gjøre tilgangen av kompetanse enklest mulig.Hva kommer det av at det skjer en slik resirkulering av enkelte eksperter i mediene? I et møte i Det Norske Studentersamfund 20. august i år ble nettopp dette temaet drøftet. Panelet som besto av mediefolk og forskere (Per Fugelli, Lars Gule, Beate Barth-Nossum og Hedvig Skonhoft Johannesen) gikk langt i dels kritikk, dels selvkritikk av gjenbruken av få eksperter i mediene. De mente bl.a. at ensrettingen kunne skyldes tilfeldigheter, ekspertens geografiske nærhet til mediebedriften, kjønnsprofil, for lavt kunnskapsnivå i redaksjonene når det gjelder å finne de rette personene og at de som går igjen, ofte tilfredsstiller en dramaturgisk rolle som er ønsket og tilrettelagt av mediene.

Nye innfallsvinkler.

Disse momentene aktualiserer flere spørsmål: Ønsker de ulike redaksjonene nye innfallsvinkler og dokumentasjon for å forstå komplekse problemområder som for eksempel vold og drap? Eller er det slik at de er mest ute etter en faglig ryggdekning for sin egen forståelse av den sammenheng og de årsaksforklaringer de selv foretrekker? Hvordan finner egentlig redaksjonene/journalistene fageksperter på ulike felter og hvilken kvalitetssikring benytter de seg av i denne prosessen? Redaksjonene bør nedlegge et grundig arbeid i å finne frem til flere fagpersoner innen et gitt fagfelt. På den måten kan det skje en helt annen berikelse i dekningen av et aktuelt tema. Det må være avgjørende at de best oppdaterte og ledende fagpersonene deltar i ulike debatter. Det fordrer både at fagfolk sier ja til å delta og at redaksjonene søker et større mangfold.