Fremmedgjort. Mens enkelte fortsetter å pirke i overflaten på de såkalte integreringsproblemene, er noe langt mer alvorlig i ferd med å skje. Norske barn og unge med en annen etnisk bakgrunn føler seg fremmedgjort og tilsidesatt. De betegnes fortsatt som andre- eller tredjegenerasjonsinnvandrere og etterkommere. Følelsen av å ikke bli akseptert i samfunnet man er født og oppvokst i og heller ikke strekke til i sitt eget miljø, bryter ned all følelse av tilhørighet. Man godtas ikke for den man er. Du er enten for norsk for ditt "eget" miljø eller for pakistansk for det norske samfunnet. Du passer egentlig ikke inn i noen bås. De siste årene har barn og unge med muslimsk bakgrunn følt seg særlig stigmatisert. Stadig hets, mobbing og harselering av troen de tilhører, styrker følelsen av å være uønsket.

Egen identitet.

Ensidig negativ oppmerksomhet på islam og muslimer har skapt et klart skille der noen forsøker å distansere seg fullstendig fra sin etniske kulturarv i håp om å leve i fred, mens andre har fått større trang til å finne sin identitet og tilegne seg mer kunnskap om troen som stadig er under angrep. Alle trenger noe å holde seg til og vender seg til det de ser på som det mest solide, religionen. Noe som representerer samhørighet, fellesskapsfølelse og trygghet. En ny rapport fra Statistisk sentralbyrå bekrefter akkurat denne utviklingen. Rapporten som handler om levekårene til unge etterkommere fra Pakistan, Tyrkia og Vietnam, viser tydelig forskjell mellom pakistanere og tyrkere på den ene siden og vietnamesere på den andre. Rapporten er basert på intervjuer med 870 unge i alderen 16-25 år som enten er født i Norge eller innvandret til Norge før de fylte seks år, med begge foreldre født i Pakistan, Tyrkia eller Vietnam.Unge med vietnamesisk bakgrunn sier at de føler seg sjelden diskriminert, har sterkere samhørighet med Norge og har best psykisk helse. På den andre siden sier unge med tyrkisk og pakistansk bakgrunn at de føler seg mer diskriminert, sliter med dårligere psykisk helse og har noe lavere samhørighetsfølelse med Norge.

Store forskjeller.

Når det gjelder religion, er forskjellene påfallende store. Her betegner bare 10,4 prosent av vietnamesisk ungdom religion som svært viktig, mens tilsvarende tall for tyrkisk og pakistansk ungdom er henholdsvis 49 og 54 prosent. Det går også frem av rapporten at unge menn med norsk-pakistansk bakgrunn er de mest religiøst aktive, faktisk mer aktive enn foreldregenerasjonen. Denne rapporten vil trolig bli brukt i mange sammenhenger, og mest av alt til å helle bensin på bålet til dem som allerede frykter at muslimene skal ta over hele Norge.

På feil spor.

I sin iver etter å spe på med mer fremmedfrykt, vil man glemme at vi har religionsfrihet i Norge og at slikt engasjement faktisk ikke er ulovlig. Det som er farlig, er at norsk ungdom med muslimsk bakgrunn kan havne på feil spor i søken etter sin egen identitet og komme ut på den andre siden med ekstreme anti-Vesten-holdninger. Bildet er mye mer sammensatt og komplisert enn vi liker å tro. Den vestlige og internasjonale politikken som føres i muslimske land gjør ikke ting enklere. Er man ung, muslim og sliter med å finne plassen i det samfunnet man er født og oppvokst i, er det lett å føle seg som en underdog. Ikke bare hater alle nordmenn deg, men også hele den vestlige verden. Dette er naturligvis ikke sant, men av det man leser i bloggene og leserinnleggene i Norges største aviser, kan det nesten virke sånn.

Skaper outsidere.

Det handler om å få lov til å være seg selv, uten å bli dyttet opp mot veggen hver gang anledningen byr seg. Å sette barn og unge i en identitetsskvis der de hele tiden må svare for seg, ødelegger mer enn vi tror. På den ene siden slår man i hodet med de norske forventningene og på den andre siden kveles man av forventninger til kulturell og religiøs korrekthet av sitt eget miljø. Som et resultat av dette kan enkelte falle helt utenfor. Vi er nødt til å se denne realiteten i øynene for å hindre at vi skaper flere outsidere, tilfeller som begynner å se på det samfunnet de lever i som fiendtlig. Vi må slutte å skape mennesker enkelte frykter og liker å hate. Janteloven er dessverre ikke bare et norsk fenomen, men lever i beste velgående i mange av de ikke-vestlige miljøene. Denne janteloven må vike unna. Barn og unge uansett etnisk bakgrunn, levemåte, tro, ikke-tro, klesvei må trekkes inn i det store norske fellesskapet. Det må være lov å kalle seg norsk selv om man er annerledes. Skal vi klare å unngå økt spenning, avstand og fordommer, er vi nødt til å begynne å se ting i sammenheng.