Etter henvendelse til et offentlig arkiv får du tak i de dokumentene du ber om. Men retten nekter å godta dem som bevis. Den finner det ikke godtgjort at dokumentene er autentiske, dvs. at de er det de gir seg ut for å være. Og uten bevis, taper du saken.Dette er ikke bare et mulig scenario - det er svært sannsynlig at slike situasjoner vil oppstå når fremtidens rettsdokumentasjon skal baseres på elektronisk materiale fra vår tid. Årsaken er enkel. Det settes ikke av nok ressurser til å ta hånd om den elektroniske dokumentasjonen, hverken i staten, fylkeskommunene eller kommunene.

Elektroniske systemer.

Dagens saksbehandling i forvaltningen skjer i elektroniske systemer. Dokumentene - forvaltningens arkiver - lagres elektronisk, og det vil ikke gå mange år før arkiver fra vår tid i all hovedsak er papirløse. Dette er en utvikling som har en rekke fordeler både når det gjelder plassbehov, brukertilgang og anvendelsesmuligheter. Men det er én forutsetning - at det er tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å sørge for at bevaringsverdig dokumentasjon kan benyttes både på kort og lang sikt. Etter arkivloven (iverksatt 1999) skal alle offentlige organer ha arkiv, og "desse skal vera ordna og innretta slik at dokumenta er tryggja som informasjonskjelder for samtid og ettertid" (§ 6).

Kritiske faser.

Denne forutsetningen er ikke oppfylt for det elektroniske materialet. Elektronisk dokumentasjon gjennomgår flere kritiske faser fra den blir til og frem til den kan lagres for ettertiden. Det er internasjonal enighet om at arkivkompetanse må inn i alle disse fasene, og etter den norske arkivloven § 7 er Riksarkivaren tillagt både veilednings- og tilsynsansvar for forvaltningen. Kompetanse er bygget opp på et internasjonalt nivå, og standardisering har gitt gode resultater. Men kapasiteten til å føre tilsyn og gi veiledning er altfor liten. Det statlige Arkivverket har et stort og økende etterslep på mottak av elektroniske arkiver, og i kommunal sektor er situasjonen enda vanskeligere. Uten kraftig økning i kapasiteten på bevaring av elektroniske arkiver, vil den norske forvaltningen bli en forvaltning som kontinuerlig sletter sine spor.Situasjonen har vært kritisk lenge. I flere politiske dokumenter - ABM-meldingen 1999, Kulturmeldingen 2003 - er det lagt opp til en kraftig opptrapping av ressursene. Dette har fått tilslutning i Stortinget, og er bekreftet i Soria Moria-erklæringen fra 2005. I Budsjettinnstilling S. nr. 2 (2001-2002) uttalte Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité at "den kritiske ressurssituasjonen i Arkivverket må tas på alvor dersom ikke svært verdifulle deler av vår nasjonale hukommelse skal gå tapt for ettertiden". Men den budsjettmessige oppfølging har med få og små unntak uteblitt.Etter 10 år med ord og uten handling har vi ventet lenge nok! En rik nasjon som ikke tar vare på sin felles hukommelse, frarøver bevisst eller ubevisst sine borgere både i nåtid og ettertid muligheten for å dokumentere sine rettigheter, og kunnskapen om sin nære historie. Elektronisk dokumentasjon forsvinner sporløst hvis ingen aktivt tar vare på den. Det er viktig at våre politikere tar konsekvensen av dette. Nå - ikke om 10 nye år. Da er det for sent.