Fortvilelse."Takk for boken om overgrep i psykiatrien. Det er bare så tøft å lese. Kjenner meg så godt igjen. Jeg ble også dårlig behandlet . . ." Disse ord kom på et vakkert postkort fra Utkant-Norge. Nærmest daglig får jeg henvendelser fra mennesker som er fortvilet over det de har opplevd i møtet med norsk psykiatri. Det som beskrives, er arroganse og ufølsomhet, håndjern og politi, isolasjon og lang tid i belter, nedverdigende situasjoner og mangel på helsearbeidere som lytter og prøver å forstå deres smerte. Sykepleiere og leger er også bekymret over at pasienter som trenger støtte og håp, isteden krenkes og ydmykes. Professor Georg Høyer sa nylig på et seminar at relativt få pasienter tvangsinnlegges fordi de er farlige. På meg virker det som om for mange behandles som om de er nettopp farlige.

Stengte dører.

De som så gårsdagens Brennpunkt-program, fikk et lite glimt inn bak psykiatriens stengte dører. Mitt anliggende, som bør være politikernes bekymring, er at de to kvinnenes opplevelser ikke var uheldige unntak. Hvor omfattende problemet er, vet ingen. Men det er et sørgelig faktum at altfor mange pasienter utsettes for overgrep, krenkelser og sannsynligvis menneskerettighetsbrudd, ikke bare i går, men også i dag og sikkert i morgen. Jeg vet også at mange er livende redde for på nytt å komme i den situasjon at de trenger hjelp av psykiatrien. Politi og håndjern, brutale pleiere, rigide skjermingsregimer og lammende tvangssprøyter har sin pris. Det skaper heller ikke tillit at så mange avvises når de ber om hjelp fra psykiatrien på et tidlig tidspunkt og først blir tatt alvorlig når tilstanden har forverret seg og situasjonen blitt prekær. Ingen skal betvile at mange som jobber i denne del av helsetjenesten gjør hva de kan og vel så det i en vanskelig og krevende jobb. Men det at mange gjør en stor innsats, kan ikke veie opp for at det noen steder skjer ting som ikke er en rettsstat verdig.

Menneskevennlig behandlingsmiljø.

Situasjonen kan ikke møtes med flere handlingsplaner og departementale rundskriv. Et mer menneskevennlig behandlingsmiljø må medarbeiderne selv skape. Mitt inntrykk er at stadig flere ansatte nettopp ønsker bedre muligheter for interne diskusjoner om hvordan pasientene behandles, blir grensesatt, roet ned, snakket til og hvordan situasjoner kan løses med mindre bruk av fysisk makt. Det er først og fremst et lederansvar. Lederne må også legge til rette for varsling i tråd med de nye reglene i arbeidsmiljøloven. Fylkeslegene må få vite at menneskerettighetsloven har prioritet foran andre lover. Psykiatere, psykologer og pleiere må lære om de grenser blant annet art 5 og 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) setter for samfunnets rett til å frata pasienter deres personlige frihet og gjøre inngrep i privatlivet og den personlige integritet. De må også få vite hva internasjonale tilsynsorganer har kritisert i sine rapporter til Norge. Pasienter som med god grunn ønsker å vite om deres menneskerettigheter er blitt krenket, må få et sted å henvende seg hvor det de beskriver tas på alvor og på saklig grunnlag vurderes opp mot internasjonale standarder. Brukernes erfaringer, på godt og ikke minst på vondt, må aktivt formidles tilbake til institusjoner, kommuner, ansvarlige overleger, sykepleiere og andre. Flytrafikken kvalitetssikres ved grundig analyse av feil. Det bør også gjøres i psykiatrien hvor feil også kan få alvorlige konsekvenser.

Mange stemmer.

Mange tidligere pasienter er modige nok til å gå offentlig ut med egne opplevelser av overgrep og krenkelser - på TV, i Aftenposten, på seminarer, konferanser og i bøker. Stemmene er blitt mange, og flere lytter. I november planlegges en nasjonal konferanse på Hamar. Dette engasjement er viktig forutsatt at det følges opp med handling. Min oppfordring er at alle gode krefter nå mobiliseres rundt oppgaven med å sikre mennesker med psykiske lidelser et godt helsetilbud, uten risiko for krenkelser og overgrep.