Tvang i psykiatrien. Jan Olaf Ellefsen beskriver det han opplever som tvangens baksider i Aftenposten 27. oktober. Han opplevde det å være tvangsinnlagt som en dypt provoserende krenkelse. Han skriver om bruk av tvang i psykiatrien fra pasientens ståsted.Jeg vil derimot belyse debatten om tvangsbruk fra en annen side, nemlig som pårørende til en person med en alvorlig psykisk lidelse. Jeg visste ikke hva en psykose dreide seg om, før en av mine nærmeste befant seg i en. Det første møtet med psykiatrien var fylt med et håp om at systemet ville tilby oppfølging og behandling. Slik gikk det dessverre ikke.

Oppbevaringsplasser.

De psykiatriske institusjonene fungerer som midlertidige oppbevaringsplasser for syke mennesker, og ikke som behandlingsinstitusjoner slik vi tror og ønsker at de skal være. Likevel er vi som pårørende avhengig av disse institusjonene, fordi de på mange måter er det eneste alternativet når det kommer til å hjelpe noen ut av en psykose. Men det finnes så mange stadier før en psykose inntreffer, hvor systemet ikke har plass til pasientene, fordi de ikke defineres som syke nok. Jeg har opplevd en person med tunge psykoser og maniske og depressive perioder gjennom flere år, og jeg har også møtt mange pårørende til andre med psykiske lidelser. Noe av det som går igjen, er at det er vanskelig å skaffe hjelp til våre kjære. Hva gjør vi når alvorlige psykisk syke selv mener at de ikke er syke?

Tvang en nødvendighet.

Tvang er dessverre en nødvendighet i mange tilfeller, men tvang er på ingen måte enkelt. De fleste andre pårørende jeg har møtt, ønsker mer bruk av tvang i psykiatrien, og ikke mindre. Det begrunnes i at det er hjerteskjærende å se personer vi er glade i, gå psykotiske ute på gaten uten søvn, mat og penger. En psykotisk person har sterkt nedsatt dømmekraft og ofte dårlig impuls-kontroll, det gir grobunn for mye bekymring og søvnløse netter for pårørende. For meg dreier ikke tvang seg om spørsmålet om det skal utøves, men snarere om hvem som skal utøve den når det blir nødvendig. Hvem har ansvaret for de psykotiske personene som jeg ser i gatene i Oslo hver eneste dag, og som i noen tilfeller er til fare både for seg selv og for andre? Er det personens familie? Politiet? Myndighetene?

Feilslått samarbeid.

Jeg opplever dynamikken i samarbeidet mellom politi og psykiatri som feilslått. Først når personene er blitt så syke at de begår kriminelle handlinger, kommer de inn i et system, nemlig kriminalomsorgen, og i mange tilfeller må politiet begjære dem tvangsinnlagt. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake i tid enn til hendelsene med knivstikkinger i Brugata tirsdag i denne uken, for å finne et eksempel på dette. Er det en "familietragedie", eller "uunngåelig" hver eneste gang en person med psykiske problemer ender opp med å skade andre, eller i verste fall ender opp som drapsmann hvor uskyldige ofre blir rammet?Debatten rundt psykiske lidelser i det offentlige rom preges i stor grad av beskrivelser som dreier seg om "å møte veggen", eller "komme seg over kneika". Angst og depresjoner er alvorlig nok for dem det rammer, men det jeg forsøker å beskrive i mitt innlegg er tyngre, mer alvorlige, og mer sammensatte typer psykiske lidelser. Mennesker med langvarige psykoser og dyptgripende personlighetsforstyrrelser, som ofte ikke selv har sykdomsinnsikt. Ønsket om mer tvang i psykiatrien bygger på ønsket og håpet om at disse personene, og dermed også en selv, skal få det bedre. Så lenge ingen har ansvaret for dem som ikke ønsker å motta hjelp, på tross av at de er svært syke, vil situasjonen forbli uforandret.

Større belastning.

Krav om mindre tvang i psykiatrien er urovekkende fordi jeg tror det vil kunne føre til en enda større belastning for meg som pårørende, og et mer utrygt samfunn. Hvis holdningene til psykisk syke personer uten sykdomsinnsikt og deres "menneskerrettighets-forkjempere", får dominere i den offentlige debatten omkring psykiatri og tvang, ser jeg for meg et stort tilbakeskritt for et allerede sårbart og mangelfullt system.