Har du opplevd upassende spørsmål eller press under jobbintervju? Tips oss på epost.

Det er normalt ikke det første de spør om, men det kommer som regel. Gjerne forsøksvis pent pakket inn. «Jeg ser du har samboer? Det er bare dere to, eller? Akkurat... Planer om familieforøkelse?» Eller som om vedkommende ikke har lest søknadspapirene, hvor jeg opplyser om familieforholdene: «Har du barn? Ikke det, nei. Når skal du ha barn, da?» Sjeldnere er den mer direkte, skøyeraktige varianten «Bruker du prevensjon?», som en bekjent ble utsatt for.

Både Anne Lise Ryel og Kristin Mile, Beate Gangås’ forgjengere som likestillingsombud, har tidligere oppfordret kvinner til å lyve og si at de ikke venter barn dersom de er gravide på jobbintervjuer (Dagbladet 6. august -99 og Aftenposten 16. mai -02). Selv om man kan være enig med dem i at det er umoralsk av en potensiell arbeidsgiver å stille slike spørsmål, er det uansett umoralsk å gi uriktige opplysninger i en intervjusituasjon. En arbeidsgiver og en arbeidstager bør ha et forhold som bygger på gjensidig tillit. Hverken diskriminerende opptreden eller blanke løgner på jobbintervjuet og i ansettelsesprosessen er særlig godt egnet til å danne grunnlaget for et slikt tillitsforhold.

Lovendring.

18. november går høringsfristen ut for en endring av likestillingslovens § 4 som innebærer at det skal bli forbudt å spørre om graviditet og familieplanlegging på jobbintervju. Denne paragrafen forbyr allerede diskriminering på grunn av graviditet, men utvalget mener at det hersker så pass mye uklarhet om graviditetsspørsmålet at lovteksten trenger en presisering. I høringsnotatet heter det: «Et eksplisitt forbud mot spørsmål om graviditet vil kunne effektivisere diskrimineringsvernet ved at det klargjør dagens rettstilstand og kan motvirke at arbeidsgiver stiller spørsmål om forhold det ikke er adgang til å vektlegge.» Likestillingsombudet ga 349 personer veiledning i slike saker i 2007, en økning fra 271 saker i 2006. Antallet klagesaker mot arbeidsgiver har ligget på rundt 30 pr. år de siste årene. Også Arbeidstilsynet har fått et økende antall henvendelser om dette.

Redd for «snylterne».

Jeg kan godt forstå motviljen mot å ansette noen som sannsynligvis blir borte i ett år, kanskje også med sykemeldinger. Dessverre finnes det et lite fåtall kvinner som vil få seg fast jobb primært fordi hun ønsker å bli gravid og vil ha en sikker jobb å ta permisjon fra, som ikke har den beste arbeidsmoral og benytter enhver anledning til å sykmelde seg. Det virker som det er denne ørlille kategorien mange arbeidsgivere er livredd for å ansette, og at dette er bakgrunnen for å stille spørsmål om familieplanlegging. Og det er her jeg tviler på informasjonsverdien i svaret man får: Dersom noen skulle ha et slikt motiv for å søke en jobb, vil det være vedkommendes minste kunst å lyve når spørsmålet om familieplanlegging kommer.

Rød strek over navnet.

Alle vi andre blir trengt opp i et hjørne. Svarer jeg at «ja, jeg ønsker meg barn», havner det en tykk, rød strek over navnet mitt på søkerlisten. Har jeg en holdning om at «nei, jeg har valgt ikke å få barn», kan man få samme respons som en annen bekjent tidlig i 30-årene: «Bare vent, den biologiske klokken begynner nok å tikke snart!» Skulle jeg selv svart ærlig, ville jeg sagt noe i retning av at «jeg har ingen planer i nærmeste fremtid, men det er ikke utenkelig at jeg vil ønske barn om noen år». Det er mulig noen vil godta dette. Andre vil nok tenke «en som ikke vet hva hun vil i et så viktig spørsmål, kan neppe være noen god beslutningstager». Rød strek over navnet igjen. Dette gjelder naturligvis ikke alle arbeidsgivere. Noen gjør det eneste rette og ser på kvinnelige arbeidstagere i «barneklar alder» som en ressurs og bedømmer oss ut fra våre kvalifikasjoner, ikke ut fra vår eventuelle trang til reproduksjon.

Ingen rettspraksis.

I Lederboka svarer E24-kommentator og tidligere hodejeger Elin Ørjasæter dette på spørsmålet om det er lov til å spørre om folk er gravide på jobb-intervjuet: «Jeg vil si nei, med mindre du har spesiell moro av å bidra til dommer på et område der det er tynt med rettspraksis.» Dommene fra Norge og EF-domstolen som det henvises til i høringsnotatet fra Barne- og likestillingsdepartementet (BLD), har alle å gjøre med diskriminering i forbindelse med permisjonstid eller jobbtilbud som er trukket tilbake på grunn av graviditet. Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, finnes det ikke en eneste sak hvor det å spørre om graviditet er prøvd i retten. Dermed må vi ty til forskning og medieoppslag for å vite mer.

Forsvarsposisjon.

Medieoppslagene er stort sett skåret over samme lest: Ung, diskriminert kvinne er enten blitt oppsagt eller har fått et jobbtilbud trukket tilbake fordi hun er blitt gravid. Likestillings- og diskrimineringsombudet uttaler seg, og er man heldig, får man også en barne- og likestillingsminister i tale. I den grad arbeidsgiverne kommer til orde, er de svært ordknappe og i forsvarsposisjon. Rapporten «Erfaringer med og konsekvenser av graviditet og uttak av foreldrepermisjon i norsk arbeidsliv» fra Arbeidsforskningsinstituttet, som ble lansert i september på oppdrag fra BLD, dreier seg om ofre for diskriminering i svangerskapet samt før og etter permisjonstiden. En viktig studie med mange hårreisende eksempler på diskriminering, men det lovforslaget dreier seg om, graviditetsspørsmålet på jobbintervjuet, omtaler studien helt kort, som tilleggsopplysning i to intervjuutsagn. Ingen med personalansvar uttaler seg direkte om spørsmålet.

«Om vi skal redusere forskjellene, må søkelyset rettes mot dem som faktisk handler, ikke dem som rammes av handlingene,» konkluderer Jon Rogstad i en artikkel om diskriminering i Sosiologisk Tidsskrift nr. 3/08. I dette tilfellet: arbeidsgiver. Ut fra logikk og sunn fornuft gir dette mening. Dette gjenspeiles imidlertid ikke i forskningen, medieoppslagene og forarbeidet med endringen av likestillingsloven. I høringsrunden er rett nok seks arbeidsgiverorganisasjoner invitert til å uttale seg, blant dem Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening og Kirkens arbeidsgiverorganisasjon. Men Næringslivets Hovedorganisasjon er ikke blant høringsinstansene.

Vil sile ut kvinner.

Bedrifter må følge og sette seg inn i nye lover og regelverk. Men ikke alle har like gode rutiner, og det er uansett komplekse forhold man skal få oversikten over. Jeg frykter at bedrifter etter en slik lovendring vil gjøre det enkleste: Unngå å innkalle kvinner i «barneklar alder» til intervju. Riktignok gjelder diskrimineringsvernet i loven også før et arbeidsforhold har inntruffet, i søknadsprosessen og på intervjuet. Men når man som mulig diskriminert bare har en stillingsannonse og sitt eget søknadsbrev, ikke engang en samtale, som grunnlag, er det verdens enkleste sak for en bedrift å sannsynliggjøre at kjønns- og aldersdiskriminering ikke har funnet sted. Dermed blir diskrimineringen vanskeligere å oppdage og slå ned på.

Har du opplevd upassende spørsmål eller press under jobbintervju? Tips oss på epost.