Les Carl I. Hagens kronikk her.Markedskrefter.I en kronikk 19. november nevner Carl I. Hagen viktige årsaker til verdenskrisen. Men han fremstiller deler av årsakskomplekset som om de var det hele, og legger til myter. Han skriver: "Jo mer jeg leser, jo mer sikker er jeg på at de amerikanske myndigheter har et hovedansvar, ikke markedskreftene". At myndighetene har stort ansvar, er det bred enighet om. Men hans tillegg - "ikke markedskreftene" - leder oppmerksomheten bort fra andre viktige årsaker.

Myndighetenes ansvar.

Ingen vil benekte at det er amerikanske myndigheters ansvar at de oppfordret til enkelte typer lettsindige utlån. Men man kommer ikke bort fra at det var markedskrefter som førte til at de mest aggressive finansinstitusjonene økte sine utlån til opptil 30 ganger egenkapitalen. Det betydde at bankene ikke kunne tåle mer enn noen få prosenters tap på utlånene før hele egenkapitalen var borte. Og så kom konkurser i finansnæringen, sviktende tillit mellom bankene, og krise. Det var også mangel på kontroll som gjorde det mulig for finansnæringen å flytte meget av sin utlånsvirksomhet ut av kontrollorganenes rekkevidde. Dermed kunne de ta større risiko, som ga stor fortjeneste på kort sikt. Det ga aktørene enorme bonuser, selv om pengene ble tjent på transaksjoner som kunne gi katastrofale tap senere. Markedskrefter ledet finansnæringen ut i fristelser, mens mangelfull kontroll førte til at mange av dens aktører falt for dem. Og så kom krisen.

Verdenskrise.

Globaliseringen av finansnæringen, med omfattende handel med gjeld og fordringer mellom finansinstitusjoner over hele verden, førte til at krisen på Wall Street raskt ble en verdenskrise. Mange har lenge pekt på at det kunne gå slik. Denne risikoen måtte møtes med internasjonal kontroll av finansnæringen. (Jeg tillater meg å nevne at også undertegnede har skrevet om dette, blant annet i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4 - 2000). Dette kravet blir nå reist av både sosialdemokrater og borgerlige ledere. Dette har ingen ting med sosialisme eller overdreven statskontroll å gjøre, det er bare en naturlig oppfølging av klassisk markedsøkonomisk teori. Hagen gir også en beskrivelse av krisen i vårt land fra siste del av 1980-årene, der han igjen fortrenger avgjørende deler av virkeligheten. Krisen ble utløst av et dramatisk fall i oljeprisen tidlig i 1986, og et voldsomt fall i Norges inntekter. Heldigvis var Norges gjeld til utlandet redusert kraftig i den borgerlige regjeringens tid, men det var likevel fare for at fallet i oljeprisen kunne skape mistillit til Norges økonomi. Det kunne føre til massesalg av kroner, og fall i kronens verdi, og dermed dyrere import, kort sagt inflasjon. For å hindre det måtte man vise at Norge kunne sette tæring etter næring, og bremse stigningen i offentlige utgifter og privat forbruk.

Tillit til økonomien.

Den borgerlige regjeringen foreslo da justeringer i statsbudsjettet for å møte de problemene som fallet i oljeprisen skapte. Det var viktig å få bred tilslutning til en slik tilstramning, for å bevare tilliten til norsk økonomi. Regjeringen strakte seg derfor så langt i forhandlinger med opposisjonen at endog SVs leder Hanna Kvanmo uttalte at den burde godta et revidert forslag fra regjeringen. Men det ville ikke Arbeiderpartiet. Da måtte regjeringen gripe til den utvei som Carl I. Hagen hadde anvist, nemlig å stille kabinettsspørsmål. Noen måneder i forveien hadde han uttrykkelig lovet velgerne at dersom statsministeren stilte kabinettsspørsmål, ville han støtte regjeringen. Så gjorde statsministeren det - og Carl I. Hagen brøt sitt løfte. Den borgerlige regjeringen måtte gå av, og Arbeiderpartiet overtok.Skadevirkningene av denne politikken fra Hagens og Arbeiderpartiets side meldte seg raskt. Regjeringen Harlem Brundtland devaluerte kronen. Det oppsto frykt for enda en devaluering, som ville ha utløst en ødeleggende inflasjonsbølge. For å hindre det, lot Arbeiderpartiregjeringen renten stige til alle tiders norske rekord. Og så kom raset i eiendomspriser, generell bankkrise fra 1990, og etterkrigsrekord i arbeidsløshet i 1991. Det er for øvrig ikke riktig at det ikke var satt grenser for bankenes utlån da den borgerlige regjeringen ble kastet. Det er heller ikke riktig at forbruket ble stimulert ved lav rente.