Spørsmålet som nå reises, er om Norge skal følge på hvis den islandske regjering søker om medlemskap i EU. Jeg vil advare mot å sette i gang en prosess mot medlemskap nærmest som en refleks av dette. Grunnen er den konstruerte norske EU-virkeligheten som Janne Haaland Matlary beskrev i Signert-spalten onsdag.

Sjanseseilas.

Debatten om tjenestedirektivet er et godt eksempel på hvor høyt utviklet den er i brede kretser. Hvis ikke Ja-partiene er villige til å ta et større ansvar for å snu dette enn bare å hevde at vi "må" inn, legger vi ut på en ny sjanseseilas, med stor risiko for Norge.Det indre marked er grunnlaget for at EU har kunnet danne euroen og at man nå til en viss grad kan samkjøre seg og være i front når det gjelder å skape nye regler for verdenshandel og finansmarked samt å gjennomføre tiltak mot den globale oppvarmingen. Dette danner også grunnlaget for den politiske samkjøringen som finner sted med hensyn til å gjenoppta dialogen med Russland.

Selvsentrert.

Det at så mange tror at Norge på vegne av de to andre EFTA-landene skulle kunne melde hele tjenestesektoren ut av det indre marked og samtidig beholde alle rettigheter, viser hvor langt den selvsentrerte norske holdningen har fått utvikle seg.

Bra for Europa og verden.

Jeg tror følgende: Hvis vi ikke lykkes i få det norske folk med på at den pågående integrasjonen er bra for Europa og verden, vil bare de gamle argumentene mot EU dukke opp igjen med full kraft. Det vil igjen bli vist til at dette er et liberalistisk prosjekt som det ikke nytter å påvirke, blant annet fordi det er for mange høyreorienterte regjeringer i Europa.

Demokratisk høyreside.

Vi som er på venstresiden, må klare å trenge gjennom dette og ha mot til å si at vi har en felles interesse med den demokratiske høyresiden i å bygge forutsigbare institusjoner som den politiske kampen kan foregå innenfor. Før vi har mot til å si at, ja, vi er for de fire friheter og deretter forklare hvilke muligheter det felles markedet gir for å styre og lage felles lover og regler, blir vi tvunget på defensiven av alle enkeltsakene. Og EU-debatten blir fortsatt en norsk fiksjon.

Hvorfor vi vil inn.

I stedet for å stupe inn i en ny EU-debatt nå, er det rimelig å kreve at partiene bruker tiden til å forberede sine standpunkter til stortingsvalget. Ja-partiene må bruke anledningen til klart å definere hvorfor vi vil inn, ikke hvorfor vi "må" inn. Et norsk ja kan ikke tvinges frem bare av et ytre sjokk, det kan bare komme som følge av en indre vilje.