«Mennesket er rasjonelt»

«All informasjon finnes hos alle – til enhver tid.»

Disse to dypt usannsynlige forutsetningene, danner fortsatt grunnlaget for verdens rådende økonomiske modeller.

Er det rart det går galt?

Økonomiens menneskeideal ligner mest av alt på en person med dyssosial personlighetsforstyrrelse – et menneske uten evne til empati og med avvikende adferd, tanker og følelser, skriver president i Norsk Psykologforening, Tor Levin Hofgaard i novemberutgaven av foreningens tidsskrift.

Sosial forstyrrelse.

Man trenger likevel ikke embetseksamen i psykologi for å se at ingen rammes hardere av en depresjon enn den som anser seg for å være rasjonell.

Sjokket over ikke å ha full kontroll øker fallhøyden og forsterker den underliggende depresjonen.

Det er denne mekanismen som nå slår knockout på verdens bank- og finansnæring.

For det er en av verdens farligste myter at finans er noe av det mest rasjonelle og forutsigbare som finnes.

Nye modeller.

I 2002 slo lynet ned i verdensøkonomien, da psykologen Daniel Kahneman fikk Nobelprisen i økonomi. Kahneman hevder selv at han aldri har fulgt et økonomikurs.

Vi har ennå ikke hørt tordenskrallet, for det tar generasjoner å endre akademiske trosretninger. Altfor mange har, banalt nok, investert for mye prestisje i troen på etablerte sannheter, og kampen om definisjonsmakten er hard.

Og det er nettopp de seiglivede forutsetningene om rasjonalitet Kahneman utfordrer i sin prisbelønte forskning.

Professoren ved Princeton University i New Jersey har vist at mennesket systematisk avviker fra det kjølige og rasjonelle når beslutninger skal tas under usikkerhet. Da tar vi gjerne valg ut fra vane, sosial bakgrunn, ønske om rettferdighet, at vi hater å tape og andre såkalte «irrasjonelle» impulser.

Kahnemans økonomiske modell tar høyde for slike sammenhenger.

Smiger og mobbing.

«Vi innrømmer det. Vi skjønte det ikke.» Slik brøt New York Times nylig sammen og tilsto at avisen langt på vei har akseptert logikken i kompliserte finansielle produkter uten å forstå dem til bunns.

Det er befriende å lese slikt, og utsagnet forsterker behovet for revisjon av et fagområde som har til dels samfunnsskadelig høy prestisje. Forstår du ikke finans, er du dum. Ingen vil være dum.

«Du som er så flink og rik – hvordan kan du være så feig?»

Slik vekselvis smigres og mobbes pensjonister og kraftkommuner til å ta risiko de på ingen måte kjenner nedsiden av, forført av en «fornuftig rådgiver» som selv ikke fullt ut forstår produktene han selger.

Dermed får vi kommunale aksjetap i flere hundremillionersklassen. Vi får Terra-saken. Og Acta-saken. Andre land har sine tilsvarende historier, som alle har det til felles at de er befinner seg langt unna idealene om rasjonelle og skarpt analytiske beslutninger.

Til syvende og sist handles det ut fra de velkjente, og dypt menneskelige følelsene av håp, skam, lengsler og lyst.

Uten verktøy.

«Mitt livs utfordring», sa statsminister Jens Stoltenberg om finanskrisen i et intervju med Aftenposten i går.

Ikke til å undres over. Stoltenberg er også flasket opp i tradisjonen om økonomifaget som logisk, balansert og objektivt. Dermed står han, i likhet med resten av verdens ledere, uten verktøy ut over penge- og finanspolitikken – uten evne til å forstå hvordan pengene faktisk påvirker den menneskelige psyke.

Heldigvis finnes det økonomer og psykologer som forsker intenst på disse sammenhengene.

Nobelprisvinner Kahnemans mangeårige kompanjong, den amerikanske økonomen Richard H. Thaler er sentral innen forskningen på adferdsfinans.

En annen nobelprisvinner, Joseph Stiglitz, har kommet langt i det møysommelige arbeidet med å inkludere virkningen av asymmetrisk informasjon i økonomiske modeller, mens økonomen Robert Shiller analyserer effekten av overdreven optimisme.

Veien videre.

Vi finner dem også her til lands. På Handelshøyskolen BI sitter psykolog Per Espen Stoknes og fullfører en doktorgrad i utforskningen av økonomiske metaforer.

Nytte er en slik metafor – men hva er nyttig? Og velferd – hva er det? Hvilke forestillinger har vi om rikdom? Hvordan kan kreditt få så stor makt?

«Skiftet i økonomien har allerede skjedd. Forskningsfronten er ugjenkallelig endret de siste 10-15 årene, men lærebøkene og måten det læres på henger dessverre langt etter nyere økonomisk forskning. De økonomiske dinosaurene må dø ut», sier Stoknes, som tidligere i år ga ut boken «Penger & Sjel».

På Norges Handelshøyskole i Bergen (NHH) sitter professor Alexander Cappelen og forsker på økonomisk etikk gjennom praktiske eksperimenter. Han var en av de sjeldne studentene som allerede mot slutten av 1980-tallet satte foreleserne til veggs med kritiske spørsmål rundt forutsetningen om rasjonell adferd.

Vi har altså én økonom som utforsker psykologien og én psykolog som utforsker økonomien.

Man kan bli fremtidsoptimist av mindre.

I mellomtiden – mens vi gleder oss til endrede pensum på BI, NHH og ved resten av verdens økonomiske læresteder, vil vi daglig være vitne til «klarsynte» finansfolk og makroøkonomer som ikke aner hvor de skal gå med depresjonen sin.

Bleke og desperate kjemper de intenst for å holde masken. På den måten holder de fast i sin egen selvforståelse om å inkarnere fornuften og rasjonaliteten på jorden.

Som om alt var som før.