A-magasinet og Aftenposten synes at rettskrivningsproblemet i avisene er stort. Så stort at de vier førstesiden og mange helsider til saken under tittelen «Æresånøyea»? i A-magasinet 28. november. Redaktør Per Egil Hegge siteres på at noe av det dummeste avisene har gjort, er å kvitte seg med korrekturleserne. Jeg er helt enig.

Når rettskrivningsproblemet oppleves som så stort og viktig av aktørene i bransjen som oppslaget i A-magasinet kan tyde på, og når den portretterte leserbrevskribenten sender avisene 200 leserbrev om ortografiske feil i måneden, må vi forvente at avisene averterer etter korrekturlesere. Det har vi foreløpig ikke sett noe til.

Det vi foreløpig har sett mye til, er at media, i dette tilfellet A-magasinet, også knytter skolen til problemet med rettskrivning. Ifølge A-magasinet angriper man rettskrivningsproblemet feil i skolen i dag. Men er det nødvendigvis skolen og skriveopplæringen som bør endres når folk flest synes det er for mange skrivefeil i avisene og andre steder?

Norsk største faget.

Skoleforskere, media og folk flest er unisont enige om at en god skole må ha lærere med god kunnskap i fagene de skal undervise. Mange er enige om at det er her norsk skole bør bli bedre, at det bør satses på kompetanse og fagkunnskap. Norsk er det største faget i grunnskolen. En skulle tro at særlig i et så stort fag som norsk, ville det være enighet om at lærerne bør ha god kunnskap, slik at de kan gi en faglig og forskningsmessig godt fundert undervisning.

Men når det gjelder skriving, et sentralt område i norskfaget og en av de fem grunnleggende ferdighetene som læreplanen i Kunnskapsløftet nettopp løfter opp og frem, presenterer A-magasinet overfladisk synsing som alternativ til fagkunnskap.

Tussete.

Som lærerutdanner og språkviter ble jeg selv kontaktet angående artikkelen i A-magasinet. Jeg ble spurt om når lærerne sluttet å rette skrivefeil hos elevene. De delene av svarene mine som ble trukket frem og brukt i artikkelen, var akkurat så tussete at lærerutdannerne igjen kan vises frem i media som rabiate, inkompetente tøysekopper som bare vil la alt flyte i skolen. Rart for meg som grammatiker – opptatt av språklig form som jeg dermed er – å se hva journalistene tror vi i lærerutdanningen mener.

For å gjenta noe av det som ikke ble trykket: Svaret er ikke at lærerne sluttet å rette skrivefeil i 1987, 1995, 2003 eller et annet år. Svaret er at lærerne (fortsatt) retter og gir tilbakemelding på det som virker hensiktsmessig å rette og gi tilbakemelding på. Hvis eleven sliter med elementær tekstoppbygging, setningsstruktur, ordvalg, genrekunnskap og bevissthet om hvem som skal lese teksten, er lærerens vurdering naturlig nok ofte slik at det ikke er rettskrivningen som bør få mest oppmerksomhet i tilbakemeldingen til eleven. Skrivefeil blir likevel kommentert – som en del av et mye større hele.

Rettskrivning viktig.

Når eleven derimot har grep om de nevnte forholdene i skrivingen sin, kan det passe å understreke sterkere at rettskrivning også er viktig, blant annet for at teksten skal fremstå som troverdig for leseren. Dette fikk de intervjuede lærerne fra Rosenvinge videregående skole heldigvis i noen grad sagt i artikkelen i A-magasinet. Men deres kunnskap og erfaringer ble dessverre i stor grad overskygget av språksynet til en leserbrevskriver og lærernes elever.

I den delen av artikkelen som handlet om skole, fikk leserbrevskriveren og elevene tre ganger så mye spalteplass som lærerne og språkviterne. Leserbrevskribenten fikk slått et slag for at det bør hete i TV og ikke på TV. Han har ikke tenkt å gi opp formuleringen i TV selv om språket forandrer seg, og selv om Bokmålsordboka holder et par knapper på på TV. Han vil fortsette å rette på folk som skriver på TV.

«Til hun».

Ungdommene fikk på sin side rakke ned på andre ungdommers muntlige språk, mens de selv ga uttrykk for at de ønsker å utvikle sitt eget språk ved å fjerne pronomenet henne. For de vil heller si «Jeg skal til hun». Hvorfor er disse synspunktene interessante? Muligens fordi de passer med etablerte folkelige myter om at det beste er om språket ikke endrer seg, og at dersom det likevel må det, så er det noen endringer som er bedre enn andre.

Når dette er det som tematiseres i media, slipper leserne å forholde seg til at språkutvikling er nødvendig for at et språk skal overleve. Og at ingen noensinne har gitt noen faglig begrunnelse for at én språkvariant er bedre enn en annen. Og at det derimot er gode faglige grunner for å hevde at når et språk eller en måte å snakke på stadig blir omtalt negativt, hemmer det språklæring og språkutvikling hos brukerne av dette språket.

Kreativ skriving.

Når det gjelder skriftspråk, er det slik at alle, både språkforskere, skolefolk, mediefolk og folk flest, er enig i at en tekst uten feil tegnsetting og skrivefeil er bedre enn en tekst full av slike feil. Det vi tydeligvis er uenige om, er om retting av ortografiske feil og kommafeil er riktig ende å begynne skriveopplæringen i. Og om rettskrivning er det aller viktigste hele tiden og alltid. Språkviteren Helene Uri fikk riktignok inn i A-magasinets artikkel viktig informasjon om kreativ skriving og da gjerne kombinert med arbeid med rettskrivning.

Ufaglært synsing.

Men hvorfor blir språkviterens faglig forankrede synspunkter på skriveopplæring presentert som bare enda en «mening» etter at elevene og leserbrevskriveren har uttalt seg? Hvorfor er det slik når det gjelder språk og språklæring at alles synspunkter er like viktige og vektige? Bør lærerne fundere sin norskundervisning på folkelige myter og ufaglært synsing? I hvilket annet fagområde regnes dette som greit?

Så – æresånøyea? Ja. Når rettskrivningsproblemet også knyttes til skolen, bør folk få vite hva som skjer i praksis i skolen. Folk bør også få innblikk i hva slags forskning på språk- og skriveutvikling som skolens praksis er tuftet på. Artikkelen i A-magasinet kunne ha bidratt litt til å spre slik viten og innsikt – som er så nøye.