60-års jubileum. I en tale i forbindelse med dagens 60-årsjubileum for FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter, fokuserte utenriksminister Jonas Gahr Støre på menneskerettighetsforsvarere. Støre beskrev sitt møte med Ingrid Betancourt og understreket at Regjeringen har laget retningslinjer «for hvordan vi best kan støtte og beskytte menneskerettighetsforkjempere i praksis».

Stemmer det at arbeidet for menneskerettighetsforsvarere er «en norsk merkesak», og at vi er i «førersetet» i arbeidet for å skape rammer som har «mobilisert og motivert modige mennesker»?

Nord-Kaukasus.

Et nøkkelland i så måte er Russland, et av de farligste landene i verden for journalister og aktivister. Europarådets rapportør for menneskerettighetsforsvarere, Holger Haibach, utpekte det russiske Nord-Kaukasus som den «mest kritiske» regionen innenfor hans mandatområde.

I løpet av det siste året er flere av våre partnere i Nord-Kaukasus blitt drept, kidnappet, mishandlet og truet. Vår kollega fra Ingusjetia, Magomed Mutsulgov, ble utsatt for et attentat i august. Mutsulgov overlevde, men en av hans medarbeidere ble kidnappet og torturert av FSB, den føderale russiske sikkerhetstjenesten, og eieren av nettstedet ingushetiya.ru ble drept av politiet i slutten av august.

På grunn av den forverrede situasjonen i Nord-Kaukasus under Putin, har Helsingforskomiteen fremmet søknader om overføring av forfulgte menneskerettighetsforsvarere på flyktningekvoten siden 2003. Ordningen har medført at personer som ble forfulgt fordi de snakket ut om overgrep eller klaget til domstolene, fikk beskyttelse i Norge. Dermed kunne de opprettholde sine saker, noe som blant annet førte til at Russland ble dømt i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) høsten 2007.

Avviklet ordning.

For våre russiske kolleger representerte ordningen en unik utvei for medarbeidere og klienter i livsfare. Dessverre er ordningen i praksis blitt avviklet under den rød-grønne regjeringen. I løpet av de siste tre årene er bare én eneste søknad blitt innvilget. Vi har gjentatte ganger tatt opp behovet for å effektivisere ordningen med Utenriksdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene og Utlendingsdirektoratet (UDI), men uten resultat.

Noen menneskerettighetsforsvarere tar seg hit som asylsøkere, blant annet et ektepar fra Ingusjetia, kolleger av ovennevnte Mutsulgov. Mannen hadde blitt forsøkt kidnappet etter at ekteparet hadde undersøkt overgrep begått av myndighetene. 12. august i år fikk ekteparet endelig avslag fra Utlendingsnemnda (UNE), som skrev at: «Det foreligger heller ingen indikasjoner på eller opplysninger om at menneskerettighetsaktivister generelt sett har vært særlig utsatt i Ingusjetia...Nemnda legger således til grunn at menneskerettighetsaktivister i Ingusjetia ikke er utsatt for «forfølgelse» i konvensjonens forstand på generelt grunnlag.»

Avslåtte søknader.

Tidligere har UDI med lignende argumentasjon avslått søknadene til en kvinne som ble forfulgt fordi hun klaget inn forsvinningene til sine tre brødre for EMD. Domstolen selv kaller forfølgelsen av klagere i Nord-Kaukasus for «ekstremt alarmerende».

I et brev til UNE 9. juli i år påpekte en rekke organisasjoner at norsk praksis overfor asylsøkere fra Nord-Kaukasus er basert på en virkelighetsbeskrivelse i strid med kilder som FN, Europarådet og sentrale menneskerettighetsgrupper. UNE har ennå ikke svart på brevet. Det kan virke som om Regjeringens iver etter å stramme inn asylpolitikken og det Bellonas Aleksandr Nikitin kalte utenriksministerens «i overkant optimistiske» syn på Russland, går sammen i en høyere enhet. Mens russiske menneskerettighetsforsvarere blir forklart at de ikke er forfulgt, samarbeider Norge mer enn gjerne med Russland om for eksempel utviklingen av Sjtokman-feltet i Barentshavet.

Lete etter nødhavn.

I deler av norsk menneskerettighetspolitikk er gapet mellom teori og praksis blitt større under den rød-grønne regjeringen. Når «modige mennesker» som Norge angivelig har «mobilisert og motivert» blir forfulgt, bør de enten lete etter nødhavn et annet sted enn her, eller praktisere det den sovjetiske forfatteren Isak Babel kalte for «taushetens kunst» for å unngå en ensom konflikt med myndighetene.