Etter en hard debatt i midten av 1980-årene valgte myndighetene å legge en liberal ideologi til grunn for HIV-bekjempelsen. I lys av dette er vårt rettsvesens praktisering av den omstridte §155 i straffeloven skuffende. Denne paragrafen som skriver seg fra 1994, med en endring i 2003, fastslår: «Den som med skjellig grunn til å tro at han er smittefarlig med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 6 år ved forsettlig overtredelse og med fengsel inntil 3 år ved uaktsom overtredelse.» Det er i øyeblikket helt usikkert hva som skjer med denne paragrafen i Regjeringens forslag til ny straffelov som etter planen legges frem for Stortinget i løpet av desember.

Den manglende presisjon i §155 er sjokkerende. Hvilke former for smitteeksposisjon omfatter den? Hva menes med «skjellig grunn»? Hvor stor skal smitterisikoen være?

Bare HIV.

§155 omfatter flere «allmennfarlige smittsomme sykdommer», men har hittil bare vært benyttet i HIV-sammenheng. Vi har hatt flere domfellelser med idømmelse av fengselsstraff for HIV-positive som har hatt seksuell omgang med ikke-positive uten at smitte har skjedd. Informasjon om HIV-smitten fra den positive til partneren før seksuell kontakt har ikke fritatt for straff.

Slik loven er formulert og har vært håndhevet, fritas altså en HIV-negativ person for alt ansvar for egen helse og seksuell adferd, mens ansvaret utelukkende legges på den HIV-positive partner. §155 reflekterer en nedlatende, paternalistisk holdning overfor den antatt uansvarlige HIV-negative majoritet, mens lovens majestet med full tyngde rammer den HIV-smittede. Det er vanskelig å finne noen annen betegnelse på denne forskjellsbehandlingen enn diskriminering.

Moralsk plikt.

Der er viktig å understreke at vi i norsk helsevesen alltid overfor våre pasienter har innskjerpet den moralske plikt til å informere seksualpartnere om HIV-infeksjonen. Jeg er overbevist om at det store flertall av HIV-pasienter tar ansvar her. Samtidig er det et faktum at vansker med å etablere nye forhold på grunn av smittesituasjonen bidrar til det betydelige psykososiale press mange HIV-pasienter fortsatt lever under. Er det da overraskende om enkelte pasienter i spesielle følelsesladede situasjoner i noen øyeblikk handler irrasjonelt? Skal dette rammes av straffeloven?

Vårt rettssystem må selvsagt kunne slå ned på helt spesielle tilfeller hvor en HIV-positiv person med overlegg har søkt å smitte en annen. Slike tilfeller er imidlertid ekstremt sjeldne, og vi har en generell straffelov som helt klart kan benyttes her.

Hensikten med §155 er å forebygge smittespredning og slik beskytte samfunnet. Men har denne paragrafen noen som helst verdi i HIV-bekjempelsen? Ikke fra noe land som har innført tilsvarende lovparagrafer, har man kunnet dokumentere noen effekt på spredningen av HIV. Det vil også være et fåtall av smittesituasjoner rettvesenet vil få kjennskap til.

Forverret stigmatiseringen.

Det som derimot er hevet over tvil, er at § 155 og måten den har vært anvendt på, har forverret stigmatiseringen av norske HIV-pasienter som kan oppfattes som generelt uansvarlige i sin omgang med andre mennesker. Dette argumentet vektlegges sterkt av FNs organisasjon UNAIDS som har advart medlemslandene mot å innføre spesielle straffelovbestemmelser rettet mot HIV-positive. Det er overraskende at våre myndigheter som ellers lydig følger «FN-sporet», hittil har ignorert henstillinger fra UNAIDS om å endre §155.

§155 og måten den benyttes på, kan også skade den norske HIV-bekjempelsen. På grunn av usikkerhet vedrørende domstolenes tolkning av §155, kan mange potensielt smittede individer unngå å la seg HIV-teste. Samtidig er det viktigere enn noen gang at helsevesenet ved økt testing fanger opp HIV-pasienter, både for å hindre virusspredning fra ikke-testede personer og for å kunne sikre at pasientene får nødvendig behandling.

Stikk motsatt effekt.

De senere års anvendelse av §155 representerer ikke bare et overgrep mot HIV-pasientene, men kan også ha den stikk motsatte effekt av det som var intensjonen. Eller for å sitere en beskrivelse av en av Napoleons mer brutale handlinger: «Dette er verre enn en forbrytelse; det er en dumhet». La oss håpe at dette synet reflekteres i forslaget til ny straffelov.