Barns beste. Jeg innfører begrepet morisme; fokuseringen på mor som overlegen forelder. Morismen er sterkt representert i dagens Norge, også blant yngre voksne og ferske foreldre.

Pappa er ikke likestilt med mamma. Jeg skal gi noen eksempel. En mann er på helsestasjonen med sin baby. Helsesøster spør: «Vil mor at barnet skal veies?». Hun går på autopilot og ser ikke at det er en far hun møter. En annen mann er på foreldremøte i barnehagen. Det er mange fedre på møtet, og det blir bemerket: «Så fint med så mange pappaer her, da! Det er moro.»

Par jeg har snakket med sier om svangerskapspermisjon: «Egentlig er vi for deling av permisjonen, men hos oss passer det best at mor blir hjemme.»

Staten favoriserer mor.

Morismen er også offentlig regulert: Barn får automatisk samme fastlege som mor. Barn flytter automatisk på mors flytteregistrering. Barnetrygden kommer automatisk inn på mors konto. Denne forskjellsbehandlingen viser at likestilling mellom kjønnene er misforstått til bare å omhandle kvinners rettigheter.

Om man er en god forelder avhenger ikke av kjønn, men av hvem man er som menneske. Det er jo den enkelte persons intellekt, evne til empati, omsorgskraft og oppmerksomhet som avgjør hvor godt man mestrer rollen som forelder – og alle andre relasjoner, for den saks skyld.

Offentlige reguleringer preger våre liv. Som sosialliberaler har jeg liten forståelse for at myndighetene begrenser mitt og min families liv ved å legge føringer på rollen som foreldre. Likevel er min mening at de viktigste utfordringene ligger i den private sfæren. Det handler om holdninger. Om noe gammelt noe som henger i.

Velger vi bevisst?

Mange av dagens småbarnsforeldre har vokst opp i hjem med tradisjonelle kjønnsrollemønster. Mor hadde omsorgsansvaret for barna. Far var forsørger og jobbet ute. Når vi vet at barn lærer av handling langt mer enn ord, er det forståelig at de gamle kjønnsrollene reproduseres. Kan det være slik at det vi lærte av foreldrenes liv videreføres som automatisk handlingsmønster? Blir rollefordeling vi så i oppveksten fundamentet for egne valg? Det er sannsynlig, men jeg tror det er ubevisst. Og fordi det ikke er i tiden, får vi nettopp uttalelsen: «Egentlig er vi for deling av foreldrepermisjonen, men hos oss passer det best at mor blir hjemme».

Vi mennesker er slik – vi må rasjonelt kunne forsvare våre valg. Det er vanskelig å si «det bare ble slik». Så kanskje er den egentlige årsaken ubevisst læring som favoriserer mor som forelder i forhold til far? Vi må videre! Barna våre trenger oss som frie, selvstendig velgende foreldre! Far må anerkjennes som like verdifull som mor.

Tidskonto bør erstatte permisjon.

Myndighetene må sørge for lik behandling av mor og far. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt må ta i bruk sterkere grep for endring. Det er ikke nok at pappa får utvidet permisjon. Dagens ordning med foreldrepermisjon i barnets første leveår bør erstattes med tidskonto på 15 måneder pr. barn som foreldrene selv disponerer frem til barnet er 12 år. Slik kan den enkelte familie velge å være hjemme de første 15 månedene i ett strekk eller spre permisjonen, ved for eksempel å ha mer ferie eller fri en dag i uken i en lengre periode.

Vi trenger kvotering.

I Norge har vi en vei å gå når det gjelder likestilling mellom mor og far. Utfordringen er å få til en permisjonsordning som balanserer familiens frihet mot arbeidet for likestilling og barnets beste. Jeg ønsker derfor en regulert fordeling av en ny tidskonto: både mor og far må ta minimum fire måneder hver av de totalt 15 månedene. Hvorfor? Fordi far er like viktig for barnet som mor. Fordi vi trenger kvotering som hjelper oss på vei mot reell likestilling når det gjelder omsorg for barn.

Så skal vi ikke glemme individet, hver enkelt forelder. For minst like viktig som offentlige reguleringer er det at hver og en av oss er oss bevisst våre valg og sørger for ikke å reprodusere gammeldagse holdninger på autopilot.