Ikke uløselig. Midt i den kompakte norske julehyggen, etter dagevis med ribbe, surkål og småkaker, for de fleste av oss bare marginalt berørt av finanskrisen, kommer meldingene om et israelsk angrep på Gaza.

Hva skal vi gjøre?

For mange som har fulgt med på situasjonen i Gaza de siste tiårene, fører nyhetene om dette siste angrepet til en slags fortvilet nummenhet: Hva skal vi gjøre?

Vi har skrevet kronikker om lidelsene i Gaza i den grad aviser har ønsket å trykke dem («Trøbbel i Midtøsten...er ikke folk litt lei av å høre om det nå igjen?») engasjert oss i solidaritetsarbeid, og i politiske partier. Mange mennesker over hele verden har gjort det samme. Nøye har vi veid våre ord for å bli tatt seriøst, og ikke å bli anklaget for kunnskapsløshet eller for å være kritikkløse overfor palestinske gruppers mange feilgrep, inkludert raketter som har vært skutt fra Gaza mot israelske byer.

Mange av oss ønsker både å kritisere Israels krigshandlinger, å kritisere palestineres bruk av vold mot israelske sivile, og å representere virkeligheten til den palestinske befolkningen på en mest mulig konstruktiv måte. Dette kan bare gjøres dersom man ikke lenger behandler hverken palestinske eller israelske myndigheter som noe helt spesielt, med fullmakter andre myndigheter ikke innrømmes.

Ikke likestilte parter.

Ingen kan være i tvil om at man ikke kan snakke om to likestilte parter i konflikten mellom Israel og palestinerne: Det er Israel som er den sterke part, som kan diktere utviklingen for eksempel med militær makt, i den retning Israel ønsker. En god analyseregel er å hele tiden fastholde at både palestinere og israelere er inkludert i en felles menneskehet, og bør være underlagt de samme rettigheter og krav som andre. Den som har mest makt til å forme situasjonen, må også ta størst ansvar.

Å bli den som klarer å forhandle frem fred i Midtøsten, er blitt en våt drøm for mange religiøse og politiske ledere i verden. Slik, blant annet, opprettholdes myten om at konflikten mellom Israel og palestinerne er en «helt spesiell konflikt», mytisk uløselig, nesten et dogme av religiøs karakter, der den som finner nøkkelen til fred blir en slags frelser. En slik tankegang er med på å plassere denne konflikten utenfor tid og rom, som en konflikt der internasjonale spilleregler ikke gjelder.

Mytisk dimensjon.

Palestinernes lidelser har fått en mytisk dimensjon blant mange av verdens muslimer, noe som ikke nødvendigvis fører til at de bidrar konstruktivt til en løsning. Israel innrømmes de facto et oppsiktsvekkende stort handlingsrom til å bryte internasjonal rett ved stadig å angripe og trakassere palestinske sivile. Konflikten blir uopphørlig gjenstand for både religiøse og politiske mytologiseringer: minst tre verdensreligioner, mange politiske ideologier, og teorien om den såkalte «clash of civilizations», har alle elementer som brukes aktivt i politisk og religiøs retorikk for å gjenskape dette som en mytisk, eventuell en religiøs, konflikt.

Må løses på «normal» måte.

All mytologisering av denne konflikten er feilslått og bør opphøre. Vi trenger å forstå at dette handler om mennesker som oss selv, med ønsker om ro og fred, skolegang for barna, trygghet og mat, ytringsfrihet og frihet fra frykt for det neste bomberaidet. Konflikten er rett og slett ikke særlig mytisk, den er knyttet til kamp om land, vann og politisk kontroll. Det betyr at den kan og må løses på «normal» måte gjennom forhandlinger og politiske avtaler.

Forhandlingsarbeidet må være motivert av å finne en løsning på de reelle konfliktene, ikke av å skaffe seg Nobels fredspris eller internasjonal berømmelse. Mytologiseringen av konflikten fører til at vi mister kontakt med at dette handler om menneskers kropper, tilgang mat, vann og elektrisitet, muligheten til å være sammen med venner og familie, få tilgang til helsetjenester, arbeid og utdanning, og bygge et hjem som ikke står i fare for å bli rasert av bomber og bulldosere. Det handler om å gi mennesker mulighet til å planlegge sin egen fremtid.

Kan ikke velges bort.

Hva skal vi gjøre, når Israel nok en gang bomber Gaza, sannsynligvis som innledningen til et større militært angrep? Hvordan kan vi leve med at dette skjer? Vi kan velge oss bort fra det, ta en pause. Eller vi kan engasjere oss i det politiske eller sivile samfunn, skaffe oss informasjon, diskutere mulige handlingsmåter. Vi kan ikke velge bort at vi er en del av verden. Nordmenn er også en del av den globale menneskeheten. Ingenting er farligere enn følelsen av total avmakt, hverken for nordmenn eller palestinere. Avmakt kan skape desperasjon og fortvilelse, og stjele motet og håpet til å leve videre. Engasjement og fellesskap motvirker avmakt og skaper håp.

Kollektivt innesperret.

I Gaza er det ingen som kan ta en pause. I Gaza er befolkningen kollektivt innesperret under stadig vanskeligere materielle kår. Det finnes, ironisk nok, ingen bomberom i Gaza der befolkningen kan søke tilflukt. Det er nesten umulig å sette seg inn i det fysiske og mentale presset mennesker i Gaza lever under. De aller fleste har ingen mulighet til å reise noe annet sted, de er fanget i et ghettoisert Gaza.

Det rapporteres om nøye utvalgte bombemål og kirurgisk bombing, men ingen rapporterer om angsten som rammer en hel befolkning under angrep, de skrekkelige lydene: Lyden av fly som bryter lydmuren, lyden av bomber som faller og eksploderer. Unger som blir kroniske sengevætere av skrekk, forekomsten av angst og depresjon blant Gazas innbyggere i tillegg til den materielle nøden. Og vi er ikke i en situasjon der vi kan lukke øynene, og senere si at vi ingenting visste.

Glemt av verden.

Palestinere i de okkuperte områdene og folk flest i Gaza har dessverre ikke noen sterk opplevelse av at politiske myndigheter i verden forøvrig bryr seg noe særlig. De siste månedene er internasjonale hjelpearbeidere nektet innreise til Gaza av Israel. Slik lukkes Gaza for det internasjonale samfunn.

Avmakten på grunn av den ekstreme situasjonen er én ting, følelsen av å være glemt av en hel verden gjør den ikke enklere å bære. Hva kan egentlig palestinerne vente seg av fremtiden, dersom deres erfaring med det internasjonale samfunnet er at felles spilleregler, som for eksempel menneskerettighetene, ikke gjelder for dem på samme måte som for andre?

Menneskelighet.

Sivile blir drept og lider i Gaza, nok en gang. At konflikten i Midtøsten sliter ut en hel verden og blir fremstilt som uløselig, gjør ikke at vi har lov til å lukke øynene. Det gjør noe med oss dersom vi snur oss bort. Vi mister en del av vår forbindelse til den globale menneskeheten, og vi mister noe av vår egen menneskelighet.