Demonstrasjon. Jeg står på demonstrasjonen med den gule vesten min på. Jeg er nemlig vakt. Rett foran meg ser jeg en gutt skrike, en annen kaster fyrverkeri mot politiet. De er alle på min egen alder. Hva får disse ungdommene til bli så hissige, tenker jeg.

Så snur jeg meg, og kikker på det som er bak meg. Der står det to store politibiler, som ligner mer på gravemaskiner. Disse bilene er omringet av menn med grå drakter, store maurslukermasker og gassbokser i lommen.

Alt er kaos.

Etter en stund må vi vaktene gi oss. Vi klarer ikke holde tilbake den skrikende massen lenger. Når vi går sier det pang, og jeg tenker at all jobben jeg gjorde var forgjeves. Grå politimenn, og skrikende ungdommer løper rundt hvor enn jeg ser. Alt er kaos.

Dagen etter åpner jeg avis etter avis, og det er alt jeg leser. Jeg bytter kanal etter kanal, og det er alt jeg ser. Ungdommer med minoritetsbakgrunn som går amok i Oslos gater.

Jeg er ikke enig i det som har skjedd, i likhet med de fleste andre muslimene jeg kjenner. Men folk må tenke på hva som fikk disse ungdommene hit. Bortsett fra provoserende politi, og et system som ikke alltid behandler oss utlendinger like bra. Vi sitter dag etter dag, og ser situasjonen i Gaza forverre seg, mennesker dør, barn blir skadet. Dette er oss, tenker vi. Dette er mennesker.

Vi føler oss hjelpeløse, mens vi ser våre medmennesker bli bombet for hver time som går. Dette er ingen unnskyldning, politiet er ikke fienden her, det er terrorstaten Israel. Og det vil jeg at alle mine muslimske brødre og søstre skal få med seg. Mange av oss kommer fra steder der politiet er diktatorens høyre hånd, det er derfor en stor utfordring tilpasse seg Norges snille politi.

Håp om ro.

Nå er en våpenhvile satt i gang, og selv om vi er fulle av tvil på om dette går, kan vi slappe litt av, tenke at færre liv går tapt. At staten Israel roer seg ned med de umenneskelige handlingene sine. Foreløpig.