Bærekraftig utvikling. Vi kan naturligvis ikke vente at alle er enig i vårt formål, som er å arbeide for å verne naturen og sikre livsmiljøer slik at menneskelig virksomhet ikke overstiger tålegrenser i naturen, eller bærekraftig utvikling som det også kalles. Det fremgår imidlertid av forslaget til markalov, som nå foreligger, at mange deler helt eller delvis våre synspunkter.

Demokratisk prosess

Lovforslaget er resultatet av en lang demokratisk prosess hvor oppslutningen om de enkelte punkter nok varierer, men det må være riktig å si at forslaget hviler på en nokså enstemmig oppfatning om at vi som samfunn må gjøre noe med vår påvirkning på natur og miljø.

Men ikke alle er enig i at situasjonen er prekær eller ønsker seg en bærekraftig utvikling. I et innlegg i Aften 9. januar skriver Terje Alfnes fortørnet om en miljøvernminister, et departement og «ekstreme naturvernere» som er en trussel mot demokratiet gjennom sitt arbeid for en markalov.

Som representanter for disse ekstreme som er en trussel for demokratiet, tillater vi oss noen kommentarer:

Vikarierende argumenter

Innledningsvis er Alfnes indignert over påståtte brutte løfter fra Miljøverndepartementet (MD) ved at markagrensen nå er fastsatt i loven, mens det var forutsatt i høringsutkastet at den skulle fastsettes i forskrift etter en ny høringsrunde til kommuner og andre. Her henger nok ikke Alfnes med i teksten og retter baker for smed.

Det fremgår av proposisjonen at grunnen til at markagrensen er fastsatt i loven, er et resultat av høringsrunden og altså ikke av MDs brutte løfter. Høringsinstanser påpekte at lovens geografiske virkeområde burde fastlegges samtidig med lovens materielle bestemmelser. Da departementets forslag til markagrense var kjent på dette tidspunkt og fikk tilslutning fra de fleste som uttalte seg, ble dette gjort. Det kan vel tenkes at Alfnes og hans meningsfeller her bruker vikarierende argumenter, mot en lov de ikke er begeistret for, som miljøvernministeren antyder?

Mangelfull forvaltning

Det bør heller ikke glemmes at det er nettopp kommunenes mangelfulle forvaltning av skogloven med forskrifter som har nødvendiggjort loven. Et blikk på utbredelsen av skogsbilveiene i Marka og på skogen slik den nå står er tilstrekkelig til å konstatere at kommunene ikke har etterlevet forskriften hvis formål er: «å sikre at utøvelsen av skogbruk i Marka bidrar til å bevare og utvikle områdets kvaliteter knyttet til friluftsliv, naturmiljø, landskap, kulturminner og vannforsyning».

Marka ser ut som og forvaltes som, landets øvrige skoger som ikke reguleres i egne forskrifter. På denne bakgrunn har Regjeringen funnet at det er nødvendig å la staten overta styringen av Marka ved å gi en egen lov for Marka og å styrke fylkesmannens innflytelse. Vi er enig i denne vurdering.

Marka for alle

Alfnes liker ikke urørt natur, men vil «tilrettelegge» den «unike Oslomarka» og skriver «Oslomarka må bli mer attraktiv ut fra dagens komfortkrav og gi et konkurransedyktig tilbud...» Det er det lov å mene, og vi må få lov å spørre om det ikke nettopp er urørt natur så nær hovedstaden som gjør Marka unik?

Flest mulig må få bruke Marka slik den er, og den beste garantien for det er å sikre nærområdene mot særinteresser. Friluftslivet kan utøves av alle, og det er vanlige friluftsaktiviteter som dominerer bruken. Det er viktig med friluftsliv i hverdagen, dvs. i nærområdene. Det har stor helseeffekt. Om idrettsanlegg sier lovforslaget: «Det skal også legges til rette for idrett som naturlig hører hjemme i marka». Det er en formulering vi støtter, og som vi mener er i tråd med idrettsmeldingen.

Særinteresser

Alfnes gjør seg til talsmann for særinteressenes behov, og mener at Marka er vel egnet for bygge- og anleggstiltak og hevder at departementet helt har oversett at presset på dyrket mark i nabokommunene vil øke hvis Marka ikke kan brukes som byggegrunn. Det er ikke riktig. En forskriftshjemmel skal sikre at rikspolitiske mål for nedbygging av dyrket mark ligger fast (halveres innen 2010).

I mellomtiden får vi glede oss over at Maridalen og Sørkedalen ligger inne i Marka og fortsatt er intakte. Lommedalen er ikke i Marka – og snart nedbygd.

Fremsynte menn

Alfnes er 60 år for sent ute når han bekymrer seg for grunneiernes interesser, i alle fall de største av dem. I 1950 inngikk fremsynte menn, godeierne Carl O. Løvenskiold og Harald Løvenskiold og Oslo kommune, en overenskomst om servitutter, veier og telefonanlegg i Nordmarka. Kommunen betalte 1,5 mill. kroner til eierne for at befolkningen skulle sikres friluftsliv og vannforsyning. Kommunen beskrev avtalen som: «et stort skritt imot virkeliggjørelsen av for all fremtid å få Nordmarka fredet som naturpark for befolkningen...»

Til kommende generasjoner

Det tjener eierne og kommunens politiske ledelse til ære at de så bort fra sine særinteresser og samlet seg om en bevaring av Marka med driftsformer og friluftsliv slik det var, til glede for kommende generasjoner.

Vi er meget tilfreds med lovforslaget slik det foreligger. Det bærer preg av politiske kompromisser ved at for eksempel skogbruket ikke reguleres i loven, men det er påregnelig i et demokrati. En større utfordring er nok å få omsatt lovens ord i handling, jf. erfaringene med ovennevnte avtale med grunneiere og Marka-forskriftene. Myndigheten kan påregne NOAs medvirkning til det.