Frigjøre samtiden. Vi har mye å takke Charles Darwin for. Seleksjonsteorien la grunnen for dagens biologi, og den bidro til å frigjøre samtiden fra kirkemaktens hegemoni. Men den som tror at jubilanten forsto noe særlig av samfunn og mennesker (Aftenposten 8. januar) er på ville veier.

Tvert om fikk Darwins samfunnssyn dramatiske konsekvenser for hele Europa. Hans eneste større arbeid om emnet er The Descent of Man fra 1871. Boken er ikke bare en rasestudie etter premisser som heldigvis hører fortiden til, og forfekter et kvinnesyn man i dag bare må le av. I sentrum står oppfatningen at kamp, utslettelse og krig mellom individer, raser og folkegrupper er drivkraften i menneskenes evolusjon.

«Ville folkeslag».

Det ser man ifølge Darwin lett om man studerer såkalte «ville folkeslag»: Utslettelse kommer generelt som følge av konkurranse stammer og raser imellom. (...) Når den ene av to stammer reduseres i antall og blir mindre mektig enn den andre tar kampen raskt form av krig, nedslakting, kannibalisme, slaveri og absorpsjon. Men når siviliserte nasjoner kommer i kontakt med barbarer er kampen kort. Årsaken er europeernes større hjerne.

Lavere raser.

Darwins samfunnssyn reflekteres også i hans private korrespondanse: De mer siviliserte, såkalte kaukasiske raser har banket tyrkerne sønder og sammen i kampen for tilværelsen. Og vender vi blikket mot verden i en nær fremtid – hvilket endeløst antall av lavere raser vil ikke da være blitt utryddet av høyere, siviliserte raser over hele jorden. Darwin anser altså folkemord som en viktig motor i menneskets evolusjon.

Naturlig utvalg kan også forklare sosiale klasseforskjeller i Europa. Og Darwin mener det naturgitte er det riktige: Betydningen av å ha en gruppe dannede menn som ikke må arbeide for sitt daglige brød kan ikke overvurderes – for alt tankearbeid utføres av dem.

Han er tilsvarende bekymret over at arbeidere formerer seg for fort, og istemmer en samtidig skribents ubehag over de lettsindige, møkkete og umotiverte irene, som formerer seg som kaniner, mens de nøysomme, forutseende, respektable og ærgjerrige skottene – strenge i sin moral, troende, kloke og disiplinerte, som bruker sine beste år til jobbing og sølibat, gifter seg sent, og etterlater seg få barn. Eugenikk og oppdrett av mennesker foreslås som løsning.

På slutten av boken oppsummerer han: I likhet med andre dyr har mennesket utvilsomt nådd dagens høye standard takket være den kampen for tilværelsen som vår høye reproduksjon befordrer, og trolig må denne harde kampen opprettholdes (...). Det bør være åpen konkurranse mellom alle mennesker, og ingen lover eller sedvaneregler skulle hindre den seirende i sin seier eller reproduksjon. Og dette ble sosialdarwinismens grunntanke: Den som har makten har også retten – Might makes right. Dermed er også bruddet med all humanisme fullført.

Krig et sunnhetstegn.

Et par tiår senere var konkurranse og krig mellom nasjoner og folkeslag definert som vitaliserende sunnhetstegn for samfunnet, en oppfatning som vant støtte både blant forskere, politikere, militære og næringslivstopper. I 1905 stiftet Alfred Ploetz det etter hvert slagkraftige Tyske Selskap for Rasehygiene. Og i 1911 utkom general Friedrich von Bernhardis Deutschland und der nächste Krieg. Han viser til Darwin og beskriver krig som biologisk nødvendighet. Krig er den naturloven som alle naturlover hviler på: kampen for tilværelsen, fastslår han, og gjør Friedrich den 2. s ord til sine egne: Er virkelig ordet angriper så skrekkelig?

Gjennom The Descent of Man ble Darwin en av hovedarkitektene bak det sosialdarwinistiske prosjektet, som frem til 1945 i stadig nye variasjoner bidro til krig, folkemord og sosiale katastrofer.

Bismak.

Å tilstrebe et evolusjonært perspektiv på mennesket er både relevant og helt på sin plass, men ingen må tro at de enkle premissene som Darwin anla gir noe rimelig utgangspunkt. Virkningene av hans syn på samfunn og mennesker gir dessverre den pågående jubileumsfeiringen en underlig bismak.