Løftebrudd i 100 år. Dagfinn Høybråten har kritisert min kronikk om «Veien til katastrofen» i Midtøsten. Men de momentene han nevner motsier ikke at araberne i Palestina har vært utsatt for vestlige løftebrudd i nesten 100 år. Der arabere i 1920 utgjorde over 90 prosent av befolkningen, tar nå en jødisk stat det meste av plassen. Resten er et okkupert område og en beleiret kyststripe – Gaza. Der har Israel i lang tid begrenset forsyningene for å skape misnøye med dem som vant valget der, nemlig Hamas.
Jeg hevder at Israel bør få internasjonale garantier for sin sikkerhet innenfor grensene fra 1967, og at verdenssamfunnet bør bidra til å dekke kostnadene ved løsning av det palestinske flyktningeproblemet. Man må følge Nelson Mandelas ord om at hvis man vil ha fred, må fiender snakke sammen. Høybråten mener at jeg motvirker forsoning, og at man ikke må snakke med Hamas.
Man vet at erkjennelse av tidligere overgrep kan gjøre det lettere for ytterliggående på begge sider å godta et kompromiss. Noen motvirker forsoning ved å benekte at flyktningeproblemet ble skapt da israelske terrorister fordrev arabere fra det som senere ble Israel.
Israels angrep.
Om Gaza har Høybråten sagt at årsaken til Israels angrep var at «Hamas (valgte...) å bryte med våpenhvilelinjen og sette inn en intens rakettbeskytning av sivile mål i Israel». Dette er tilbakevist av den jødiske sakkyndige Henry Siegman. I London Review of Books for 29. januar skriver han:
«Våpenhvilen ... som var åpen for fornyelse i desember (i fjor), krevet at begge parter skulle avstå fra voldsbruk ... Denne forståelse ble alvorlig brutt 4. november, da israelske styrker gikk inn i Gaza og drepte seks medlemmer av Hamas. Hamas svarte med å sende ... raketter og ... missiler. Men de tilbød å forlenge våpenhvilen, ... på vilkår av at Israel avsluttet sin blokade. Israel nektet. De kunne ha ... beskyttet sine borgere ... ved å lette blokaden, men ville ikke engang prøve. Det kan ikke sies at Israel gikk til angrep for å beskytte sine borgere mot raketter. De gjorde det for å beskytte sin rett til å fortsette sin kvelning av Gazas befolkning».
Karl Johan Hallaråker påstår i sin siste artikkel at jeg «setter til side FN-resolusjon 242». Men mitt sitat om «utillateligheten av å tilegne seg territorium ved krig» er en del av den. Den betyr at Israel må trekke seg ut av de områdene det besatte i 1967.
Underlig.
Hallaråkers påstand om at jeg misbruker den israelske historikeren Benny Morris er underlig, etter at han har innrømmet at mine sitater fra hans bok om den etniske rensingen av Palestina er korrekte.
For å berge Israel må man støtte de israelere som krever en mindre brutal behandling av palestinerne.
