• Norske muslimer demonstrerte fredelig mot Muhammed-karikaturene i 2006. Vil Storberget sette et vernende minoritetsstempel på de internasjonale, voldelige demonstrantene.

    FOTO: BJØRN SIGURDSØN/SCANPIX

Religiøse skadefølger

Når blasfemiparagrafen skal vekkes til live, begrunnes det med «skadefølgene». Justisminister Knut Storberget bør tilbake til tenkeboksen.

Modernisert straffelov. Mange har kritisert forslaget om å utvide rasismeparagrafen (§ 185) med et blasfemiledd, men få har kommentert lovforslagets begrunnelse: Det såkalte skadefølgeprinsippet, retningsgivende i alt arbeid med å modernisere straffeloven fra 1902. Handlinger uten påviselig skadefølge skal ikke være straffbare. Det heter i tilrådingen fra Justisdepartementet: «Straff bør normalt ikke brukes for å verne moralske eller religiøse normer». Derfor blir bigami og tigging foreslått avkriminalisert. Også blasfemiparagrafen (§ 142) er forslått fjernet.

Men det samme skadefølgeprinsippet som annullerer disse paragrafene, skal begrunne en ny blasfemilov. Hvilke skadefølger er det som nå nødvendiggjør et vern mot «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn»? Spørsmålet stilles, for som det heter: «Lovgiverne bør ha bevisbyrden for at en handling medfører skade eller fare for skade».

Religionsangrep.

Ifølge departementet kan religionsangrep forvolde to typer skade, en privat og en offentlig, en individuell og en samfunnsmessig. Om den personlige skadefølgen heter det: «Angrep på trossetninger og livssyn vil kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det ’klimaet’ vedkommende møter i samfunnet». Med andre ord: Om religiøse trossetninger hånes og krenkes, kan skadefølgen være at enkelte føler seg fremmede i det norske samfunnet og derfor utvikler destruktiv adferd.

Om den samfunnsmessige skadefølgen heter det: «Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet». Med andre ord: De som utvikler fremmedgjorthet og destruktivitet fordi religiøse trossetninger krenkes, kan som en skadefølge påføre samfunnet alvorlige konflikter.

Lovanvendelsen.

De forsøksvise bevisene for skadefølge reiser mange spørsmål om lovanvendelsen. Hva om en religion har så få, romslige og fredsæle tilhengere at ingen påviselig skadefølge utløses? Skal det derfor være lovlig å krenke den? Eller motsatt: Hva om en religion har mange, sensitive og aggressive tilhengere? Skal den derfor vernes mot «kvalifiserte angrep»?

Er det straffelovens oppgave å gi sterkere vern til dem som er i stand til å reagere i form av «alvorlige konflikter i samfunnet»?

Eller ønsker Regjeringen at loven skal være lik for alle religionsutøvere? Hvor skal i så fall den gjengse blasfemiterskelen ligge? Ut fra hva de mest sensitive og aggressive religionstilhengerne kan tolerere?

Storbergets feminisme.

På departementets hjemmeside markedsfører Storberget den nye blasfemiloven under et feministisk motto: «Dagens straffelov ble laget for over 100 år siden, av og for menn. Det er på høy tid med fornyelse». Et ledd i «fornyelsen» kan bli at en ny straffelov skal verne trossetninger som ikke bare ble laget for over 100 år siden, men for over 1000 år siden, trossetninger som i større grad enn straffeloven fra 1902 er laget «av og for menn».

Paradoksalt nok skal en utvidet rasismeparagraf gi vern til trossetninger som er problematiske i forhold til den samme rasismeparagrafen. Ifølge en judaistisk trossetning har Gud gjort en pakt med «et folk» og lovet dem det og det landområdet. Vil Storbergets straffebud om religiøse ytringer kriminalisere «kvalifiserte angrep» på slike trossetninger?

Life of Brian.

Tilrådingen argumenterer med «hensynet til religiøse minoriteter i det flerkulturelle Norge» og «minoritetsgrupper som har et særskilt behov for vern» (Senterpartiet og Navarsetes påståtte omsorg for Kristen-Norge inngår ikke i argumentasjonsrekken). Storberget har ved flere anledninger trukket frem Muhammed-karikaturene som et eksempel. Også Monty Pythons Life of Brian er relevant. I 1980, samme år som straffelovkommisjonen begynte sin revisjon, ble filmen forbudt i Norge (og i Irland). Selv så jeg den på en kino i Paris.

En innvending mot å sammenligne Monty Pythons Life of Brian med Muhammed-karikaturene har vært at «angrepet må komme fra ens egne». Men man må ikke være profet som Brian for å forutse at fremtidige religionsangrep kan komme nettopp fra «ens egne». Nederlandsk-somaliske Ayaan Hirsi Ali har etterlyst en muslimsk Life of Brian. Norsk-somaliske Kadra Yusuf har formulert skadevoldende religionsangrep.

Minoritetsstereotypier.

Enkelte norsk-pakistanere reagerer på at mer enn hundre jenteskoler i Pakistan er sprengt i luften av religiøse grupper som antagelig helt korrekt mener at kvinner som kan skrive og lese, føder færre krigere. Vil Storberget straffe norsk-pakistanere som bruker hån og spott i kampen mot slik religiøsitet?

Ønsker Storberget å kriminalisere flyktninger som håner den religiøsiteten de flyktet fra? Eller vil Storberget i sin nye blasfemilov differensiere mellom religionsangrep fra frafalne og fra utenforstående?

Minoritetsretorikken fremstår som stereotypisk. «Kvalifiserte angrep» på religiøse trossetninger og følelser kommer ofte fra minoriteter innenfor minoritetene, som en del av det Storberget selv kaller «den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført».

Muhammed-karikaturene var skadevoldende i form av brennende ambassader og trusler mot norsk eksport, men vil Storberget sette et vernende minoritetsstempel på de gruppene i det internasjonale samfunnet som bidro til skadefølgene?

Billedforbud.

Mens de fleste kirkelige høringsinstanser vil beholde blasfemiparagrafen, ønsker Kirkerådet å oppheve den, ut fra «behovet for at det foregår en offentlig samtale». Når departementet i sin vurdering av høringsuttalelsene trekker frem Kirkerådets merknad, er «en offentlig samtale» blitt til «et offentlig ordskifte». Om kritikk av troslærdommer skriver departementet at «et offentlig ordskifte (...) er svært ønskelig».

Det er påfallende at departementet innsnevrer ønskelige religionsangrep til «ordskifte», mens straffbare religionsangrep spesifiseres til å omfatte «andre uttrykksformer, for eksempel bruk av bilder».

Språklig flisespikkeri?

Nei, her drøftes grunnlaget for formuleringer i norsk straffelov. Skal «ordskifte» være en ønskelig form for religionsangrep og «bilder» en straffbar form? Åpner moderniseringen av straffeloven fra 1902 for et forsiktig billedforbud?

En uhellig allianse av venstreside og næringsliv ga et maoistisk og merkantilt Kina vern mot Tibet-kritikk. Vil Storberget nå lede en rødgrønn allianse for å verne religiøse og ideologiske grupper mot angrep fra deres dissentere, avvikere og minoriteter?

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Siv Jensens triumfmarsj

Frps første åtte regjeringsmåneder har vært et sammenhengende seierstog inn i den norske styringseliten. Hvem skulle trodd det?

Den ulykkelige klovnen

Robin Williams ga oss latter og glede i 35 år, men døde som en ensom og dypt ulykkelig mann.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer