Nekrologer. Det er ikke vanskelig å være både enig og uenig i Ida Welhaven Heibergs syn på norske nekrologer (Aftenposten 27. januar). Hun vil at de skal by på nyanserte og troverdige beskrivelser. Det er det lett å være enig i. Men må nekrologen på død og liv være avslørende? Og hvordan defineres «utvidet erkjennelse» om et menneskeliv?
Privat og negativt.
Det som står i en nekrolog skal være sant. Som Heiberg er inne på trenger dog ikke alt som er privat eller negativt å avdekkes. Da blir det et gradsspørsmål: Hvor sann bør nekrologen være? Litt sann? Passe sann? Så sann at vi ler? Så sann at sensasjonsgribben i oss alle kan fråtse? Pytt sann?
Skal man være hensynsløst ærlig? Min mening er at da blir man lett mer hensynsløs enn ærlig.
Skal man snakke rett fra levra? Min mening er at det er sannere, og mer menneskelig, å snakke rett fra hjertet. Hjertet er et sunt sted å snakke fra, levra et surt sted.
Hjertevarme.
Ida Welhaven Heiberg påstår at obituary writers (profesjonelle nekrologskribenter, spesielt i britisk presse), som ikke kjenner den de skriver om, kan se sitt biografiske objekt fra alle sider. Men er det ikke minst én side disse proffene går glipp av, – den personlige. Jeg vil mene at også den hjertevarme siden hører med i den totale sannhet, hvis noe sånt finnes.
Kan utvikles.
Er norske nekrologer nesten alle «ørkenvandringer i kjedelig panegyrikk»? Det er å ta i, selv om genren helt klart kan utvikles. Det er fint at man i engelske aviser har villet fornye genren. Heibergs (panegyriske?) omtale av dette, synes likevel forenklet. Morten Søberg problematiserer de engelske avisenes nekrologskriving i en gammel, men ikke død, tekst i Dag og Tid.
Aviser og tidsskrift går over lik for å profilere seg, skriver han. For det er jo kun utvalgte døde som blir tilgodesett med en obituary writer. Jeg vet ikke om Ida Welhaven Heiberg ser for seg en helt ny yrkesgruppe som skal snekre proffe nekrologer over «mannen i gata». Det er jo et flott sysselsettingstiltak. Folk dør som fluer.
Kamuflere sladder.
Søberg fremholder at de seriøse avisenes satsning på nekrologer gir dem mulighet til å kamuflere tabloid sladder og frekke historier som minneord, og fremdeles ha integriteten intakt.
Redaksjoner har ferdigskrevne nekrologer for kjente personer liggende så de raskt kan trykkes når vedkommende dør. På den måten blir teksten muligens mer «velskrevet», men blir den ekte? Det hele synes noe makabert.
Professor emeritus Egil Kraggerud har noe godt å si om panegyrikk: «Man må være en forstokket misantrop for ikke å se at lovtalen kan være en del av sannheten selv når den ganske ensidig er konsentrert om godsiden og håpet. For det finnes også en panegyrikk som kan løfte. (¿) den gode panegyrikk som kommer til uttrykk ved fredsprisutdelinger, den er ikke hele sannheten, men er på sitt beste en stor delsannhet som det er verdt å takke for og å satse videre på».
Fortelle oss noe viktig.
Slik jeg tenker, gjelder ikke dette bare i fredspristaler, men også i nekrologer. Derfor er jeg uenig i Ida Welhaven Heibergs konklusjon. Nekrologer som inneholder bare, eller hovedsakelig, hyllest, kan fortelle oss noe viktig om hva det vil si å være menneske i verden, hvis det er god panegyrikk.
Hele sannheten blir det uansett aldri plass til i en nekrolog. Hvorfor skulle man ikke i dødens stund, som er en spesiell stund, velge en ærligkjærlig oppsummering av dette menneskets liv, modig og morsom i formen, men aldri så sensasjonshungrig og talende fra levra som de engelske nekrologene også kan bli.
De aller fleste mennesker får til noe godt i sine liv. At det finnes grums i ethvert menneskeliv, er ingen hemmelighet. Blir vi klokere av å se dette på trykk i en nekrolog? Om det er så viktig å få frem dette, mener jeg at det kan finne sin plass i andre biografiske tekster.
Få grumset frem.
Jeg vil snu Heiberg på hodet. Hvorfor ikke slippe til det mer grumsete i taler og sanger i private fora? Det er ærligere det. Få nå grumset frem mens den som omtales lever. På den måten trenger vi ikke gjøre nekrologene til en form for baktalelse.
Forfattere av nekrologer må ha i mente at nekrologen for alltid blir stående som et minnesmerke over den avdøde, enten de nå skrives i saftigste eller tørreste laget.
