Dannelse. Det såkalte Dannelsesutvalget, hvis oppgave er å utrede «innholdet i og målene med høyere utdannelse i dagens Norge», rapporterte sitt syn i Aftenposten 28. januar. Mange av oss som har vårt daglige virke ved Universitetet i Oslo ser med stigende bekymring på tiltak som vi føler bidrar til å trekke oppmerksomheten vekk fra universitets hovedoppgave: Å ivareta faglig kunnskap gjennom forskning, og å gi nye generasjoner av studenter innføring ikke bare i fag, men i forståelsen av verdien – og gleden – ved faglig fordypning og kritisk refleksjon.
Selvstendig tenkning.
Et universitet bygger på allmennkunnskap fra videregående skole. Det skal være et sted der studenter oppmuntres til selvstendig og analytisk tenkning. Studenter som uteksamineres fra et godt universitet må ha grundig innsikt i det faget de har studert. Uten en forankret faglighet forblir kritisk refleksjon lite mer enn synsing. Studenter skal ha lært å lese en fagtekst med kritisk-konstruktive øyne; å plassere problemstillingen i et større kontekst, vurdere forfatterens evne til å fremføre et argument, bruk av datamateriale og kildeomfang. Samtidig skal de forstå betydningen av kunnskap om vår egen og andres kulturtradisjoner.
Kortsiktig nyttetankegang.
Samfunnet synes ikke å forstå implikasjonene av at et universitet ikke er en profesjonsinstitusjon. Vi blir fortalt at bachelor- og mastergraden må kunne brukes til noe. En kortsiktig nyttetankegang fører til at vi møter økende skepsis til det vi bedriver. Vår forskning mistenkeliggjøres. I økende grad må vi demonstrere vår nytteverdi gjennom ulike former for byråkratisering, evaluering og opptelling av produksjon. Vokabularet blir stadig mer likt næringslivets.
Ikke en bedrift.
Vår tidligere selvstyring er tatt vekk; dekaner og instituttbestyrere sitter ikke lenger som ex. officio-medlemmer av universitetsstyret eller fakultetsstyrer og representanter fra offentlig virksomhet og næringsliv er inkludert. De skal hjelpe universitetene til å bli mer effektive og målrettet. Men, som mange har påpekt, et universitet er ikke en bedrift som kan drives etter bedriftsøkonomiske prinsipp.
Tendensen er tydelig i Danmark der det er lovpålagt at alle universitetsinstitutt skal opprette et «aftagerpanel» dvs. «arbeidsgiverpanel» hvis formål er at «erhverslivet skal præge utdannelser». Ved slike tiltak fjerner man seg stadig lenger vekk fra ideen om et universitet som en dannelsesinstitusjon og mer og mer i retningen av et profesjonslærested.
Jeg tviler på at enda mer dialog med næringslivet og fremtidige arbeidsgivere vil forbedre kvaliteten ved et universitetsstudium. Dessuten ønsker ikke næringslivet nødvendigvis spesialister. Det mange derimot setter pris på er mennesker med bred kunnskap som har evne til å vurdere en sak på en systematisk måte, sette den i et større perspektiv, og forholde seg til alternative løsninger før en overveiet beslutning tas.
Høy kvalitet.
Norge er best tjent med noen få universiteter som satser på spesielt høy akademisk og intellektuell kvalitet; sammenlignbare med tilsvarende i andre land. Et universitet der de vitenskapelige har høy faglig kompetanse, et internasjonalt nettverk, og kan gi et ansvarlig tilbud til studenter som er motiverte til lese bredt og utover dagens (relativt begrensede) faste sideantall. Å oppmuntre til å verdsette intellektuell grundighet, nitidhet, redelighet og refleksjon, til å gi rom for nysgjerrighetens drivkraft, bør ikke være kontroversielt. Samtidig må man innse at det er slett ikke alle studenter som har en slik motivasjon og mange ville være bedre tjent med mindre teoretisk fundert undervisning. Høyere utdannelse må derfor ikke bestå av kun én type.
Forskjellige formål.
Høyskoler og universitet bør ha forskjellige formål, og struktureres i lys av det. Det er ikke dermed sagt at det ene er bedre enn det andre i en absolutt forstand, kun at man tar konsekvensene av at de har forskjellige formål. Et slikt universitet vil da nødvendigvis være forskjellig fra dagens masseuniversitet. Med andre ord, undervisningen i dag faller mellom to stoler.
Uten forskerinitiert grunnforskning kan ikke et universitet utføre sin plikt: Søken etter stadig ny kunnskap uavhengig av kortsiktig og trangt definert nytteverdi. Uten et slikt universitet kan man ikke utdanne studenter hvis studieløp ikke har nytteverdi som et overordnet mål, men som, i et større perspektiv, klart fremstår som uhyre nyttig.
